Å handle med velociraptorer

Ungene mine er to fine unger. Ville aldri hatt noen andre, om jeg måtte velge meg noen unger på nytt.
De er høflige og blide, og stort sett alltid snille.
Men så har vi de dagene jeg lurer på hva det var jeg tenkte på da jeg fant ut at å få barn måtte være morsomt.

De som har det morsomst her, det er sannsynligvis ungene mine. De bandittene.

Jeg og mannen tropper opp på butikken, klar for å lørdagshandle.
Stilk 1 springer først inn i butikken, og blendet av taklysende og mangelfull blunking, så blir han forbiløpt av Stilk 2 som beiner rett mot den ENESTE bilhandlevognen som finnes i akkurat denne butikken.

Krangelen opphører idet stilk nummer 2 har landet trygt inni huset med hendene på rattet, og stilk nr 1 påtar seg det viktige oppdraget; nemlig å styre kjerra.
Optimistiske begynner vi reisen gjennom butikkens jungel. Hvor poser med chips, kartonger med juice og meter på meter med klirrende glassflasker kan fortylle og friste selv den mest stjålne av kråker.
Ingen sammenligning mellom kråker og ungene mine der, forøvrig (jo kanskje litt, på lyden, de terroristene. Kråkene altså.).

 Halvveis gjennom den ugjennomtrengelige jungelen av fargerike varer, stopper vi ved melkekjølen, og det er her stilk nummer 1 pleier å få sine første krampetak.
Mor og far er fullt opptatte av melk og mengder, mens den eldste ungen blir mer og mer utålmodig. Det har aldri slått meg så hardt som det gjorde akkurat da, om hvorfor det alltid er HER og ikke noe annet sted i butikken, at han ikke lenger klarer å tøyle loppene i bena.
Jeg snur meg og ser det han alltid ser, en skikkelig lang, åpen, BILBANE.

Før jeg får huket tak i handlevognen er han borte, bena som stod på samme plass og brant seg ned i gulvet er borte i en stor røyksky og det som høres ut som en veldig stor flokk med sinnsyke unger forsvinner nedover rullebanen.
Og borte er de.

Blikket mellom meg og min mann er kort men tydelig, jeg løper, han fortsetter.
At vi ikke lenger hadde noen handlekurv var det ingen som tenkte på, før han selvfølgelig kommer etter oss i sakte gange med armene fulle av kartonger med melk. Det er ikke noe vits å løpe, ungene bytter retning like raskt som en flokk sauer på veien.

Jeg løper, noe påtatt fattet, etter bandittene. Et øyeblikk føles det som en scene fra Smokey and the Bandit, to ansvarsløse rakkere i en bil, og en idiotpoliti etter dem, alltid ett skritt bak.
Jeg jager etter dem så fort jeg tør, nikker til forbipasserende og smiler flaut til den neste.
Idet jeg runder en hylle der jeg hører dem le rått, runder mannen den andre hylla og så er de fanget.

Vi skulle hatt tau med oss.
Ja, for å binde fast handlevognen på oss selvfølgelig. Ikke for noe annet.

De to skurkene ler og koser seg selv om de nå er fanget, men som alle som har sett Smokey og Banditten så vet man at stillhet og fnising bare er en ny plan som tenkes ut.

Det siste stoppet på ruten er ved den skrekkelige godtehyllen, og igjen nikkes det mellom mor og far. Han tar seg av godteriet, og mor passer på å holde de to opptatt.

Men igjen, en ny film viser seg for mitt indre idet den langbeinte førstestiklingen sniker seg mot handlevognen med to fingre i klypeformasjon, akkurat idet han ser at pappa er på vei mot godtedisken med en åpen og tom godtepose.

Du har sett Jurassic World? Hvor èn trener har tre velociraptorer i sin hule hånd, og med pisk, godbiter og en streng stemme tukter han dem til å lyde hans alfa-beskjeder.
Ut i filmen innser vi akkurat samtidig med treneren at de tre raptorene har èn alfa og det er ikke treneren.
Det er nøyaktig samtidig når jeg innser at stikling nummer èn ikke har tenkt å lystre beskjeden "IKKE klips lillesøster løs fra bilbeltet i handlevognen".

Guttungen ler med kritthvite tenner, et blikk som er helt rødt av adrenalin og et hår som er fuktig av svette fra skallen - sånn han blir når han får løpe i tre timer på lekeland.
Før storebror får sluppet klipsen er lillesøster fri, de ler, akkurat slik jeg tror raptorne i filmen gjør, så samler de de små hendene sine foran seg og løper avgårde så raskt at jeg ikke fikk tak i et eneste klesplagg.

Det var akkurat sånn det føltes å se når raptorne ble sluppet løs i filmen, og vi alle trodde at NÅ, blir treneren spist.

Men de to raptorne mine enser ikke treneren sin, de løper samlet mot PAPPA ved GODTEHYLLEN, byttet blir sirklet inn av to gudtesugne unger med svette skaller, og ikke akkurat slik en raptor ville gjort, hopper de i takt oppetter pappa og tigger i kor "KAN VI FÅ SNOOOOP".
Med skrekk seg jeg at pappa gjør akkurat det alle andre teite pappaer hadde gjort, han forer dem, og så løper de sukkerhøye videre.

Akkurat det jeg trengte, takk for det pappa.

Jeg orker ikke engang å fortelle hvordan det gikk å komme seg gjennom kassen uten å miste noen unger, og jeg orker hvertfall ikke å ta opp hva jeg tenkte idet stikling nummer to forvandlet seg fra en snopespisende velociraptor til å bli verdens raskeste høne idet dørene på butikken åpnet seg og parkeringsplassen skulle krysses.

Herregud, jeg er så sykt glad for hver gang jeg får handle alene.
Blir svett bare av å fortelle.