Hade kritiker, du er ute i sollyset

Jeg prøver bevisst å jobbe med å skrive, selv om jeg ikke skriver i bok. Men alle kan jo se at det har blitt lite av det på bloggen i det siste.
Flere ganger har jeg gått rundt meg selv og redigert, sensurert og vurdert det jeg taster ned. For jeg skriver.
Men så sletter jeg det igjen... 

Den daglige kritikken har tatt spissen av meg, kanskje ikke rart, da det er den som i utgangspunktet har tatt brodden av meg gjennom hele livet.
Jeg er en person som forteller fra ytterkantene, jeg elsker å overdrive litt, legge på litt, og fremvise ting som litt værre enn det de er, litt mer drømmende enn det egentlig er, litt bedre eller litt værre enn virkeligheten.
En god historie blir alltid fortalt, av en bergenser, med litt overdrivelser og masse skarre-rr'er.

Det er kritikken som suser og går på innsiden som er den farlige, den som knekker, ødelegger, destruerer.
Det sitter en stemme på innsiden av meg som hele tiden hvisker, ord som at det ikke er godt nok, jeg burde ikke, det må jeg ikke skrive, hva vil andre mene.

Hvordan hadde ditt liv sett ut hvis du hele tiden skulle hørt på en stemme som aldri vil at du skal vokse og trives?
Sånn har jeg det. Alt jeg ytrer til verden har allerede gjennomgått en streng sensur, en hard vurdering, og tusener av kritiske beretninger om hvorfor det ikke er bra, hva som ikke er godt nok og hvor mye jeg vil bli kritisert om jeg publiserer.
Veldig ofte holder jeg pusten når jeg publiserer, jeg vet hva kritikeren har sagt men jeg trosser den med alt jeg har og håper at verden tar i mot meg. Jeg håper at jeg ikke faller, rett i grusen. Slik kritikeren sier at jeg kommer til å gjøre.

Jeg tror faktisk det er den indre kritikeren jeg trosser, med å fortsette å skrive, tro på, og satse mer i boken om Rose.
En rar historie om en jente som mot alle odds finner en verden hvor hun selv er hovedpersonen. En verden hvor alle hennes evner plutselig er det som redder alt.

Dess mer jeg tenker på historien, dess mer fester den seg. Kritikeren klarer ikke å eliminere den. Kritikeren klarer ikke å slette Rose, hennes verden er etablert, og den blir til boken blir utgitt.

Da jeg sendte Rose inn til forlag, begynte jeg straks på et nytt prosjekt.
Jeg trodde at alle feilene jeg gjorde i boka om Rose, var rettet opp i. At jeg nå, endelig, skulle få gjøre det lett, gjøre det riktig. Få lov til å skrive fritt, under rammen og reglene jeg nå hadde laget.

Men sannheten er at jeg har gjort det riktig denne gangen, men jeg får det fremdeles ikke til. Plansjen med den tidlige planleggingen, oversikten og tankekartet ligger under bordet og ser på meg - den bringer frem et tverrtak på innsiden av meg. Jeg har et par setninger igjen å etablere, så kan jeg faktisk begynne å skrive boka. Men innvendig står jeg på tvers i meg selv, jeg hyler og skriker at NEI JEG VIL IKKE, jeg skjønner at jeg har bekreftet kritikken ved å la den få lov til å gnage. Og kritikeren ELSKER det. Den elsker når jeg nekter.
Men hva er det jeg nekter for, egentlig?

Jeg begynner å innse hvorfor jeg har brukt syv år på Rose.
Det hadde aldri med strukturen, tiden, eller energien å gjøre. Det var kritikeren jeg hadde hørt for mye på.

Jeg har en tendens til å tåle alt for mye, alt for lenge, og når jeg først innser hva jeg må gjøre så gjør jeg det så det smeller i alle retninger. 
Og nå setter jeg foten ned.
Nå er det nok.
Jeg sier til den, som jeg har gjort til alle de som i mitt liv har "glemt" å ta hensyn til MEG.
Begynn å samarbeide nå, eller TA DEG EN BOLLE og stikk.

Jeg kommer til å fortsette å gjøre motstand, til kritikken slutter.
Jeg kommer til å fortsette å nekte for, helt til stemmen slutter å hvese.

For det er nemlig det jeg nekter for. At den har vært der.

Jeg er en person som tror på, og som praktiserer, at troll sprekker i sollys.

Nå er kritikeren tatt ut i sola, og jeg venter på et kjempesmell.