Eiketreet og en evighet
Jeg har skrevet helt siden jeg var liten, jeg husker jeg tusjet på yndlingstreet mitt, med en gul og en rosa tusj. Der skrev jeg ting jeg ikke visste hva var. Men jeg tusjet noe. Så da skrev jeg.
Med årene har det blitt mer organisert enn å tusje på et tre, det er som om treet fikk meg til å fortsette å skrive. Minnet om treet står like klart i dag.
Jeg lurer på hva jeg skrev på treet? I dag er det treet borte, erstattet av andre avleggere fra dets egne nøtter. Eikenøtter.
Det er noe med eiketrærne.
Det er som om det er mine trær, jeg føler at jeg kan høre dem når jeg går under dem. Jeg innbiller meg at jeg kan føle dem når jeg tar på bladene.
Jeg vet at jeg er en del av dem når bladene faller snurrende ned mot bakken på høsten.
Trær har alltid fulgt meg. Akkurat som sola, vinden og skyene, så har trær, og spesielt eik, alltid vært i bakgrunnen av livet mitt. Stille. Solide.
Trær er noe av det fineste jeg kan tegne, det gir meg en ro som ingenting annet kan. En hest har så mange detaljer, alt må stemme, ellers ser det ikke ut som en hest.
Et tre har ingen bestemte linjer utover de ytterste linjene som definerer sorten. Du kan tegne detaljer i timesvis, og det bare bidrar til dybden i det som tegnes.
Jeg er heldig og bor ikke mange skritt fra en liten eikelund.
Dit går jeg hver gang jeg må tenke klare tanker.
I stedet for å sitte på en fjelltopp, kan jeg sitte under dette enorme eiketreet og se utover "mitt" rike.
Mitt rike er den plassen jeg landet på, det er her jeg vandrer, sover, spiser. Det er andre steder i verden jeg godt kunne tenke meg å reise til og oppholde meg over lengre tid om gangen. Men det er her, i nærheten av dette eiketreet, jeg valgte å sette mine røtter og plante mine stiklinger. Det er noe med energien her, som om man er i nærheten av noe stort, som man ikke kan se. Eiketrærne ser man, men det føles som det er et stort slott imellom dem som man bare lengter etter å finne inngangen til.
Det var ikke på grunn av eiketreet jeg bosatte meg her, men da jeg snudde meg rundt og kikket på omgivelsene, forstod jeg at eiketreet der borte på jordet hadde en beskjed til meg.
Jeg lyttet.
Til røttene mine. Barndommens tilhørighet boblet opp akkurat der, og ga meg tilhørighet. Et minne om å gjøre det jeg ble satt her til å gjøre.
Det var ikke et til å klatre i, men ett til å sitte under.
Midt under, der er en stor fin stein til å sitte på. Perfekt servert.
Det er til dette eiketreet jeg har gått på kveldene når jeg har stått fast i skrivingen. Vi har knirket oss gjennom frossen snø, og tasset gjennom lukkede løvetannblomster. Vi har skremt grevlinger som har rotet gjennom bladene på bakken, og jaget lettskremte rådyr i skogkanten.
Bare for å få sitte under treet og tenke litt.
Den gang var det jeg og den store, svarte, litt mørkeredde hunden. Dobermannen Inka.
Hun løp først, i en rasende fart mot eiketreet og bjeffet noen skumle bjeff, før hun kom tilbake til meg og vi satt oss tett inntil hverandre under eika.
Der satt vi og kikket.
Hun boffet litt.
Jeg tenkte litt.
Og så gikk vi fornøyde hjem igjen i mørket.
Nå er det jeg og den bittelille, alt for selvsikre chihuahuaen Kira som går der. Vi setter oss sammen under treet.
Hun boffer.
Jeg tenker.
Jeg tenker på at jeg tegner alltid eiketrær.
Og jeg har skrevet en bok fra under et eiketre.
Boken inneholder eiketrær.
Og jeg drømmer om dem om natten, at jeg klatrer opp i dem og snakker med gamle venner jeg kjente i et annet liv.
Det er som om eiketreet inneholder alle mine tanker, og hele min sjel.
Det har vært mer enn en gang jeg har lurt på om det lille eiketreet jeg satt og tusjet i som liten, på en eller annen måte har kommunisert med eiketreet som står så sentralt for meg i dag.
Tenk om det gikk an.
En tusjestrek som liten.
Ble virkelig som voksen.
Gjennom ingenting.
Eller gjennom røttene.
Som lysglimt. Blå striper av lys gjennom millioner av mil med røtter, jord og stein.
Den blå energistien viste seg for meg for første gang, under et eiketre. Den energistien som hesten Herikle følger gjennom boken om Rose.
Det er rart det der. Hvordan ting vikler seg inn i hverandre, og blir til livets vev.
Med årene har det blitt mer organisert enn å tusje på et tre, det er som om treet fikk meg til å fortsette å skrive. Minnet om treet står like klart i dag.
Jeg lurer på hva jeg skrev på treet? I dag er det treet borte, erstattet av andre avleggere fra dets egne nøtter. Eikenøtter.
Det er noe med eiketrærne.
Det er som om det er mine trær, jeg føler at jeg kan høre dem når jeg går under dem. Jeg innbiller meg at jeg kan føle dem når jeg tar på bladene.
Jeg vet at jeg er en del av dem når bladene faller snurrende ned mot bakken på høsten.
Trær har alltid fulgt meg. Akkurat som sola, vinden og skyene, så har trær, og spesielt eik, alltid vært i bakgrunnen av livet mitt. Stille. Solide.
Trær er noe av det fineste jeg kan tegne, det gir meg en ro som ingenting annet kan. En hest har så mange detaljer, alt må stemme, ellers ser det ikke ut som en hest.
Et tre har ingen bestemte linjer utover de ytterste linjene som definerer sorten. Du kan tegne detaljer i timesvis, og det bare bidrar til dybden i det som tegnes.
Jeg er heldig og bor ikke mange skritt fra en liten eikelund.
Dit går jeg hver gang jeg må tenke klare tanker.
I stedet for å sitte på en fjelltopp, kan jeg sitte under dette enorme eiketreet og se utover "mitt" rike.
Mitt rike er den plassen jeg landet på, det er her jeg vandrer, sover, spiser. Det er andre steder i verden jeg godt kunne tenke meg å reise til og oppholde meg over lengre tid om gangen. Men det er her, i nærheten av dette eiketreet, jeg valgte å sette mine røtter og plante mine stiklinger. Det er noe med energien her, som om man er i nærheten av noe stort, som man ikke kan se. Eiketrærne ser man, men det føles som det er et stort slott imellom dem som man bare lengter etter å finne inngangen til.
Det var ikke på grunn av eiketreet jeg bosatte meg her, men da jeg snudde meg rundt og kikket på omgivelsene, forstod jeg at eiketreet der borte på jordet hadde en beskjed til meg.
Jeg lyttet.
Til røttene mine. Barndommens tilhørighet boblet opp akkurat der, og ga meg tilhørighet. Et minne om å gjøre det jeg ble satt her til å gjøre.
Det var ikke et til å klatre i, men ett til å sitte under.
Midt under, der er en stor fin stein til å sitte på. Perfekt servert.
Det er til dette eiketreet jeg har gått på kveldene når jeg har stått fast i skrivingen. Vi har knirket oss gjennom frossen snø, og tasset gjennom lukkede løvetannblomster. Vi har skremt grevlinger som har rotet gjennom bladene på bakken, og jaget lettskremte rådyr i skogkanten.
Bare for å få sitte under treet og tenke litt.
Den gang var det jeg og den store, svarte, litt mørkeredde hunden. Dobermannen Inka.
Hun løp først, i en rasende fart mot eiketreet og bjeffet noen skumle bjeff, før hun kom tilbake til meg og vi satt oss tett inntil hverandre under eika.
Der satt vi og kikket.
Hun boffet litt.
Jeg tenkte litt.
Og så gikk vi fornøyde hjem igjen i mørket.
Nå er det jeg og den bittelille, alt for selvsikre chihuahuaen Kira som går der. Vi setter oss sammen under treet.
Hun boffer.
Jeg tenker.
Jeg tenker på at jeg tegner alltid eiketrær.
Og jeg har skrevet en bok fra under et eiketre.
Boken inneholder eiketrær.
Og jeg drømmer om dem om natten, at jeg klatrer opp i dem og snakker med gamle venner jeg kjente i et annet liv.
Det er som om eiketreet inneholder alle mine tanker, og hele min sjel.
Det har vært mer enn en gang jeg har lurt på om det lille eiketreet jeg satt og tusjet i som liten, på en eller annen måte har kommunisert med eiketreet som står så sentralt for meg i dag.
Tenk om det gikk an.
En tusjestrek som liten.
Ble virkelig som voksen.
Gjennom ingenting.
Eller gjennom røttene.
Som lysglimt. Blå striper av lys gjennom millioner av mil med røtter, jord og stein.
Den blå energistien viste seg for meg for første gang, under et eiketre. Den energistien som hesten Herikle følger gjennom boken om Rose.
Det er rart det der. Hvordan ting vikler seg inn i hverandre, og blir til livets vev.
Kommentarer
Legg inn en kommentar