miovind - Michelle Orningård

Jeg våknet plutselig. Det var mørkt. Jeg satt meg opp for å se ut av vinduet, der ute kunne jeg skimte tre par skinnende øyne. Katteskrik. Jeg tørket av pannen, klam av feber. Da jeg kom tilbake fra toalettet og la meg ned i en kjølig seng, husket jeg drømmen. Jeg var så flat. Ikke flat som en pannekake, men mer utover liksom. Det føltes så godt, trøstende. Idet jeg sovnet, husket jeg nettet. Som vann landet jeg på bakken, men jeg fløt ikke nedover. Jeg fløt utover. Jeg spredte alle mine celler utover, hver og en måtte treffe bakken under seg. Jord. Gress. Stein. Røtter. Kontakt. Som mycel spredte jeg mitt jordiske legeme utover jorden, jeg nådde langt. Virkelig langt. Jeg hørte en pulserende, livgivende takt fra bakken under meg. Regn skyllet som renselse fra oven, det vasket hver eneste celle ren for sykdom. En stemme snakket mykt, nesten hviskende. Jeg skulle bli frisk. Helt frisk. Mot at jeg brukte min stemme til å bli hørt. Ikke bare som en vind, men som et to...

Av Michelle Orningård Jeg løp avgårde bortover veien. Annethvert steg ga meg fart, annethvert steg fikk meg til å bite meg i leppa for å ikke skrike ut i smerte. Med en sko og en uten løp jeg forbi folk og biler. Hunder bjeffet truende på meg, et barn begynte å gråte da hun så meg. Jeg også. Jeg måtte spasere da jeg kom til asfaltverden. Det var lenge siden jeg hadde løpt, man løp ikke sittende sammenkrøpet i et forlatt avløpssystem. Nå var jeg fri. Løsslatt. Hva gjør man med frihet? Jeg hoppet over porten og landet med begge bena på grusen foran huset mitt. Det gjorde ikke vondt lenger. Nøkkelen fant jeg i sprekken mellom kledning og betonggulv, nøyaktig der jeg hadde lagt den. Nødnøkkelen, den jeg brukte når jeg glemte hvor jeg hadde gjort av den andre. Jeg vrengte meg inn døren og sparket av meg den ene skoen, den sprang oppetter veggen som om den forsøkte å stikke av. Det lå to like sko ved siden av hverandre. I stuen satt hun og så på tv. Dr. Phil. Uenige tvillinger...

av Michelle Orningård Jeg var raskt i seng den neste kvelden. Jeg slukket lyset og lukket øynene samtidig. Det ble som et formelt møte med natten denne gang. Hei og hade. Jeg fant frem til henne på egenhånd. Jeg gikk inn det store avløpsrøret og fulgte veggen bortover. Jeg fant sprekken i betongen akkurat der dagslyset måtte gi slipp for mørket, trakk inn magen og klemte meg gjennom. Innenfor presset jeg meg mellom røret og veggen samtidig som jeg prøvde å kvele følelsen av panikk. Jeg stavret meg avgårde til jeg fant åpningen inn i betongbygget. Jeg løp nedover betongtrappene. To trapper ned. Jeg kunne skimte mitt eget fotspor, rottene kunne få ha de neste trappene for seg selv. Jeg fulgte rommene videre, tre rom inn møtte jeg et gulaktig lysskjær. Hun lå på sengen sin med ryggen mot meg. Det fantes ingen bevegelse, ikke et eneste sukk var å høre. I går hadde hun vært så redd og pustet så tungt. Nå var det merkelig stille. Jeg la hånden min på skulderen hennes. Dyttet f...

Novelle av Michelle Orningård (bilde lånt fra etsy) Hun fikk nesten hjertet mitt til å stoppe opp bare ved synet av henne. Brøkdelen av det sekundet det tok meg å innse at hun var levende, brukte jeg på å tenke på hvor grusomt det var å måtte gå ned hit hvor jeg ikke ville være. Hele dagen hadde jeg gått med en merkelig følelse inni meg. En slags stein lå på innsiden og rullet frem og tilbake. Et par ganger stoppet jeg opp ved den riktige tanken, men så slapp den unna som en klinkekule og fortsatte rullingen. Det tynget. Da jeg lå i sengen min på kvelden, var det som om steinen i magen rullet opp på hjertet mitt og la seg lagelig til der. Ingenting er usynlig når det ligger på hjertet. Jeg innså at jeg ikke kom meg unna, og spurte i et sukk inni meg; "Hva er du og hva vil du." Jeg var egentlig ikke interessert i svaret, det skal jeg innrømme. Jeg var mest interessert i søvnen men jeg visste at dette ikke kom til å forsvinne av seg selv, så jeg tok på meg oppgaven ...

Jeg skulle klippe stoff. Og så lyttet jeg om det var barn i nærheten men det var det ikke så jeg sjanset og hev stoffet ut på kjøkkengulvet. Der brukte jeg 5 minutter på å brette hele lengden slik at det lå riktig og uten krøll. Velour er ikke lett å få flatt. Og hva skjedde? Jo, det kom et barn med et stort glis, freste over det hele, rullet og hadde det kjempemorro. Og så løp barnet avgårde med latter og håret på elektrisk. Så var det bare å begynne på nytt igjen da. En annen dag!

Hvert år tenker vi det samme. "I ÅR skal jeg rydde opp i hver krok i livet mitt og gjøre alt jeg aldri har klart å gjøre tidligere!" Og så kommer vi til første nyttårsdag og alt er glemt. "Det var en sjokolade i skapet som måtte fordøyes først". Eller "Jeg glemte hva jeg hadde som forsett". Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i dette. Vi håper, vi ønsker og vi forlanger av oss selv en handling som vi vet innerst inne ikke kommer til å skje. Er det ikke bedre å ønske seg noe som vi, innerst inne, VET kommer til å skje? Selv har jeg kun "Jeg skal gjøre mitt beste i det kommende året" som fast nyttårsforsett. Jeg liker følelsen av et nytt kommende år, jeg liker konseptet nyttår, med glitter, og farger og champis drukket i hverdagsglass. Fordi for meg, et gjennomsnittlig kjedelig menneske, tilbringer helst nyttår på sofaen sammen med familien. Det finnes knapt raketter her vi bor og det er jeg glad for, jeg mener og har ment i mange år at rak...

Jeg sniglet meg avgårde på den speilblanke veien. Skogen speilet seg i veibanen, ikke et sandkorn var å se. Bare lange baner med glanset skog, skogen som forsiktig lente seg inn mot veien for å kikke ned på seg selv. Slike dager er en katastrofe for det fortgående samfunnet vårt. Jeg vet sånn omtrent hvor jeg møter naboen, litt forsinket i dag begge to, da er vi i rute alle sammen. Hverdagens rytme har en beroligende effekt. Akkurat som bilen min. Ute på hovedveien er det en annen historie, tempoet øker og det forventes større effektivitet. Ikke før jeg var tilbake på den glatte veien slo det meg. Noe inni meg var endret. Jeg så ikke lenger veien, og den blankpolerte isen oppå den Glatta skremte meg ikke. Og da forstod jeg det. Glatta er livet mitt.  Hele livet har jeg stavret meg rundt uten fotfeste. Jeg har lært at man ikke skal satse uten å se en livbøye noe sted En slitsom lærdom. Men fullt brukbart på en dag som dette, når brøytebiler velter, lårhalser brekk...