miovind - Michelle Orningård

"Det er liksom derfor livet mitt er så til de grader istykkerkokt", tenkte jeg, med hodet over en dampende gryte med lapskaus. Potetbitene hadde kokt så lenge at de var borte. De var blitt til en del av alt det andre. De var på en måte visket ut. Hvisket(...) utover det andre. "Det er sånn jeg gjør det... Lar det koke så lenge at det blander seg inn i noe annet og blir borte. Snedig. Og utspekulert, gjort, Michelle". Du har sikkert opplevd akkurat det samme. Alle "greiene" i livet ditt blir borte i resten av greiene. Alt rører seg sammen, og kanskje det til og med har slukt deg hel. Eller du har ventet så lenge på å ta handling at når du kommer til handlingen så er det ingenting igjen der å gjøre noe med. Det har rent bort i det andre, infiltrert seg med resten. Det samler seg opp i en ball. Et garnnøste av floker og klumper. Det koster mye krefter å rydde opp i det, enklere å bare la det ligge i kurven. Innta en flokkmentalitet som "en av fle...

Jeg har gått rundt med en dårlig følelse i magen i hele dag. Jeg har ikke helt klart å sette fingen på det, var det maten? Var det mangelen på søvn? Var det noe annet..? Jeg trodde jeg hadde undertrykket deg, gamle dustevenn. Jeg trodde jeg hadde gjemt deg så godt at du aldri ville få se dagens lys igjen. Jeg gjorde mitt beste for å gjemme deg der ingen noen gang ville finne deg, selv ikke artsfrender med samme konsistens som deg selv ville få tilgang. Aldri. Etter sist gang skremte du meg sånn at jeg følte jeg måtte velge mellom å leve eller å gi meg hen til galskapen. Følelsen av å bli puttet ned i en bøtte med isvann, bakbundet og uten sjanse til å trekke pusten, kan skremme selv den tøffeste der ute. Det er jeg nemlig helt sikker på. For selv om jeg har nerver av papir på noen ting, er jeg knallhard på andre ting. Så jeg vet da litt om å være fryktløs. Forrige gang skremte du livet av meg på en butikk, en stakkars handlevogn full i varer ble med ett et fjell å bestige...

I natt drømte jeg. I hånden min satt en liten gul fugl. Med fjærne så nært huden min at jeg kunne kjenne varmen fra den lille kroppen. I hånden min satt en liten gul fugl med en kjærlighet så stor at jeg fremdeles kjenner den stryke seg mot kinnet mitt. Den fløt fra hånden og over i hjertet. Der fylte den opp hver krik og krok med myke, varme fjær. Det er så lenge siden jeg har drømt noe jeg husker når jeg våkner. Drømmen var en slik som du våkner fra og ser deg rundt, etter dem du drømte om. Det var så nydelig å drømme. Men det er så bunnløst vondt å ikke finne dem der. Den lille fuglen var noen jeg kjente godt. En gang i tiden var hun det kjæreste jeg hadde. En terrorist på vinger. Et orakel med nebb. Lys på jorden. Fremdeles et lys, med et budskap om kjærlighet og tilhørighet, nærhet og omtanke. Noen ganger kunne jeg tenke meg å sove bare litt til. Bare ett minutt til i den intense oppmerksomheten til en bitteliten gul undulat. Håper lyset nådde deg også i da...

Jeg er en drømmer. Noen av de største tingene i livet mitt har jeg drømt. Jeg vet ikke om jeg drømmer det og så blir det manifestert i virkeligheten fordi jeg har fantasert det frem, eller om jeg drømmer om det fordi det skal skje. Men uansett er det fint, synes jeg. Jeg har drømt om ankomsten av hver eneste hund vi har hatt. Jeg drømte at min første kaldblodshest kom til meg. Jeg har drømt om ferieturer, nye venner og til og med plagg jeg skulle sy. Begge mine banditt-unger har jeg drømt om før de dukket opp. Alt viktig, og også uviktig, har jeg drømt om. Og så har det skjedd. Da jeg bestemte meg for å skrive bok, hadde jeg visst lenge hva jeg skulle skrive om. I lang tid hadde jeg våknet av drømmer så virkelige at de føltes som en hendelse jeg hadde kommet rett ut av. Sengen min kunne vært en portal, så tett føltes det. Jeg følte rester av barnåler i håret og mose under føttene, en distinkt duft av skog omkranset meg. Det hadde vært der. Nå var det ikke der. Jeg tror du ...

Jeg skulle meske meg med en iskrem, helt i hemmelighet for de to nysgjerrige storspisende iskremglupske ungene. Jeg sniker meg ut på kjøkkenet, åpner forsiktig den knirkende fryserdøren og klarer merkelig nok å liste en fet liten iskrem ut av skuffen uten en eneste lyd. Jeg lister meg tilbake til sofaen med grop i, godsofaen min. Jeg var helt utslitt, og velig klar for et øyeblikk alene sammen med iskremen. Idet jeg river forsiktig i papiret som omringer iskremen, blir stillheten utenfor til å ta og føle på. Om noen med barn vet hva jeg snakker om, så skjønner dere hvilken følelse som krøp sakte nedover ryggraden min. Om noen uten barn vil forstå; Du drømmer en drøm om at du sniker deg rundt i et hus som ikke er ditt, og du vet at en morder er etter deg. Og så snubler du i noe, og akkurat da ser du morderen stå med ryggen mot deg og har sett på deg gjennom et speil hele tiden... Håpet du hadde er borte for alltid og nå står det mellom kondis og evnen til å løpe fort...

Vet du hva dine kjernebehov er? Nå tenker jeg ikke på søvn, mat og drikke. Men dine indre følelsesmessige behov. De som driver deg inn i forhold, ut av dem, de som teller antall barn du vil ha/ikke ha, de behovene som dikterer hva du ønsker å bli når du blir voksen. Dette er noe jeg har tenkt på i det siste. Jeg har tenkt på det, MYE. Da jeg var yngre var det lett å forholde seg til disse behovene. Michelle 8 år: Jeg elsker hester. Jeg elsker å tegne og male. Jeg hater pytt i panne. Dette var ting som var helt ubestridelige, det fantes ingen kraft i verden som kunne snu disse ønskene. En frarøvelse av dette ville ødelagt alt. En sikker knusning av ens indre person. Det har heller ikke endret seg. Michelle 30 pluss: Jeg elsker hester. Jeg elsker å tegne og male. Jeg hater fremdeles den grusomme greia kalt "matrett", pytt i panne, som jeg velger å kalle fytt i faen (ja jeg sa det.) Nå sa jeg i begynnelsen at dette ikke handlet om mat, og så nevner jeg mat. Me...

Men det gjør ingenting! Noen ganger er en vegg noe nyttig. Ofte kan den veggen være, akkurat det den er, en vegg. Men i dette tilfellet ble den en smekk i nakken og et lite spark i ræva til meg selv. "Kom deg ut av hullet, Orningård, skjeeeerpings!" Det var akkurat det jeg trengte, faktisk... Nå var det ikke sånn at jeg TRODDE jeg kom til å bli antatt, jeg håpte jo selvfølgelig (ellers hadde jeg aldri sendt inn). Men, at jeg sendte inn manus var et lite rop om hjelp. Og å bli avvist, gjorde akkurat det jeg håpte på; Jeg møtte veggen, og med all det samlede moment som plutselig ikke fikk noe sted å gå, så sprengte det veggen og førte til at jeg endelig så en vei videre. Jeg kan være en liten luring av og til, jeg vet hvordan jeg skal provosere. Enkelte er helt sikkert enige i dèt, men jeg mener at jeg vet hvordan jeg skal provosere meg selv til å ta de endringene jeg trenger å ta. Hvorfor måtte jeg gå helt til forlag og bli refusert? Fordi noen ganger sklir jeg he...