En iskrem helt alene... eller?

Jeg skulle meske meg med en iskrem, helt i hemmelighet for de to nysgjerrige storspisende iskremglupske ungene.

Jeg sniker meg ut på kjøkkenet, åpner forsiktig den knirkende fryserdøren og klarer merkelig nok å liste en fet liten iskrem ut av skuffen uten en eneste lyd.
Jeg lister meg tilbake til sofaen med grop i, godsofaen min. Jeg var helt utslitt, og velig klar for et øyeblikk alene sammen med iskremen.

Idet jeg river forsiktig i papiret som omringer iskremen, blir stillheten utenfor til å ta og føle på.
Om noen med barn vet hva jeg snakker om, så skjønner dere hvilken følelse som krøp sakte nedover ryggraden min.
Om noen uten barn vil forstå;

Du drømmer en drøm om at du sniker deg rundt i et hus som ikke er ditt, og du vet at en morder er etter deg. Og så snubler du i noe, og akkurat da ser du morderen stå med ryggen mot deg og har sett på deg gjennom et speil hele tiden...
Håpet du hadde er borte for alltid og nå står det mellom kondis og evnen til å løpe fort vekk gjennom et hus du ikke kjenner.
Lykke til.

Det å snakke til unger er som å snakke til en stein.
"Rydd rommet ditt"
"Puss tennene"
"Vask hendene"
"Nei." "Neeei" "NEI"

Jeg har èn som elsker vann, og som ikke burde oppholde seg i nærheten av vann uten overvåking og fem håndklær, og så har jeg èn som skyr vann som.. vann i solen. Fremsettes det krav om aktiviteter nær vann som ikke innebærer bading så forsvinnes det raskt om man ikke passer på.

MEN.
Når det kommer til godsaker som knitrer, smatting på is eller knirking i de rette skapdørene så opprettholdes det en lydovervåking som kan overgå selv overvåkingen fra facebook.
Jeg har ikke fått spist en eneste godtebit i fred siden 1800og pil og bue. Hvor mange ganger jeg har prøvd, så må jeg alltid vente til etter leggetid og når de små godtesugne trollene sover dypt.

Jeg har faktisk sneket meg ut i godteskapet sent på kveld, grepet en pakke med kjeks, tatt en bit og hørt; "Mammmaaaaaa, hva spiser du??"

Det er da du vet, at du ikke kommer unna.

Likevel, en utslitt mamma vil alltid prøve seg.
Så satt jeg der da, med isen rett innenfor rekkevidde og med et halvt revet papir idet stillhetens trykkende bølge kom kastende innover meg.
Hvordan kunne jeg være så tankeløs?!!

Rundt et tidels sekund kom de ramlende inn døren samtidig. De satt nesten fast i døråpningen inn i stuen, med ører større en tinntallerknene og med armer og ben foran seg i et forsøk på å gripe etter det jeg hadde, selv på fire meters avstand.
Så begynte de å krangle og sloss, den ene presset den andre ned, den der nede beit den første i foten og så ble det grining og tårer og "mamma den beit meg" og "mamma den slo meg".

Du kjenner sannsynligvis til det. Hvis ikke, så er du garantert glad for at du bare leser om det.
Så måtte jeg dele is i dag også. Som alle de andre gangene jeg har prøvd å spise is i hemmelighet.
Men det er koselig å spise is sammen.
Det må vi ikke glemme :)

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer