Poteten i spikersuppen
"Det er liksom derfor livet mitt er så til de grader istykkerkokt", tenkte jeg, med hodet over en dampende gryte med lapskaus.
Potetbitene hadde kokt så lenge at de var borte. De var blitt til en del av alt det andre.
De var på en måte visket ut.
Hvisket(...) utover det andre.
"Det er sånn jeg gjør det... Lar det koke så lenge at det blander seg inn i noe annet og blir borte. Snedig. Og utspekulert, gjort, Michelle".
Du har sikkert opplevd akkurat det samme.
Alle "greiene" i livet ditt blir borte i resten av greiene. Alt rører seg sammen, og kanskje det til og med har slukt deg hel. Eller du har ventet så lenge på å ta handling at når du kommer til handlingen så er det ingenting igjen der å gjøre noe med. Det har rent bort i det andre, infiltrert seg med resten.
Det samler seg opp i en ball. Et garnnøste av floker og klumper. Det koster mye krefter å rydde opp i det, enklere å bare la det ligge i kurven. Innta en flokkmentalitet som "en av flere i en samling".
Jeg er ufattelig priviligert. Jeg går hjemme med små barn, jeg får ta livet i mitt tempo.
Jeg får nå lov til å gjøre det jeg burde ha gjort for mange, mange år siden.
Gå hvert steg forsiktig, og tenke meg godt om.
Føles det greit, eller føles det ikke greit.
Jeg har gjort motstand mot alt. Aller mest har jeg gjort motstand mot livet.
Det finnes mer å fortelle om akkurat den biten, men det får bli senere.
"Kom til meg og motstand skal du finne" har sannsynligvis vært mitt underbevisste motto. "Er det krig du vil ha så er det fader meg krig du skal få også".
En kriger er jeg genetisk koblet til å være, det finnes krigere i mange generasjoner bakover.
Sånne som har ment at alt skal tas med makt, erobres, knebles og trykkes til taushet.
Helt ubevisst har jeg deltatt i den genetiske koblingen inni meg selv. For en kriger er nøyaktig det jeg har vært, bare i mitt eget sinn og i mitt eget skinn.
For noen år tilbake, når jeg strevde på mitt værste med å få boken til å fortsette å være en bok og ikke bare en dum idè, så sa mannen noe til meg. Noe som festet seg i hodet mitt, mest fordi jeg akkurat der og da ble så ufattelig provosert, men senere fordi jeg innså at han hadde rett.
"Kanskje du bare skal gi opp?"
Han er en klok mann, min mann. Jeg lytter alltid til det han sier, enten jeg gir uttrykk for det eller ikke.
På det tidspunkt var jeg så sint på boka, på han, på livet og alt som hindret meg i få det til, at jeg bare freste og smalt med døra etter meg.
Men han hadde rett.
Fordi det han mente, han som så meg fra utsiden, var at jeg var i krig med boka. En maktkamp han følte at jeg kom til å tape. Han kjenner meg, han vet at når jeg sloss så mister jeg krefter.
Og så ligger jeg strekk ut.
Mørkt rom.
Varm dyne.
Ingen lyd.
Sove time etter time, etter time.
Aldri uthvilt.
Det tok så noen år før jeg kan sitte her og si meg enig.
"Jeg burde gitt opp".
Fordi, det var ingenting å vinne på å kjempe...
Når man slutter å gjøre motstand så slutter motstanden å gjøre motstand. Og i den setningen ligger hele svaret.
For min mann mente aldri å SLUTTE å skrive bok.
Han mente bare at JEG skulle slutte å gå til krig mot alle tingene som hindret meg i å skrive.
Og det er her jeg innser at jeg har fått tak i poteten. Den som kokte i stykker oppi middagen min.
Den som var det opprinnelige problemet, og som jeg overså så lenge at den "forsvant" ned i materien.
Fordi jeg plukket bort de andre bitene, og da var det bare potet igjen.
Reverce engineering, nesten.
Jeg er glad jeg ikke ga opp, men jeg er glad for at jeg endelig har begynt å slutte å gå til krig med meg selv.
For sannsynligvis har jeg ganske mye viktig å fortelle meg selv, jeg må bare høre etter.
En potetklem fra meg.
Potetbitene hadde kokt så lenge at de var borte. De var blitt til en del av alt det andre.
De var på en måte visket ut.
Hvisket(...) utover det andre.
"Det er sånn jeg gjør det... Lar det koke så lenge at det blander seg inn i noe annet og blir borte. Snedig. Og utspekulert, gjort, Michelle".
Du har sikkert opplevd akkurat det samme.
Alle "greiene" i livet ditt blir borte i resten av greiene. Alt rører seg sammen, og kanskje det til og med har slukt deg hel. Eller du har ventet så lenge på å ta handling at når du kommer til handlingen så er det ingenting igjen der å gjøre noe med. Det har rent bort i det andre, infiltrert seg med resten.
Det samler seg opp i en ball. Et garnnøste av floker og klumper. Det koster mye krefter å rydde opp i det, enklere å bare la det ligge i kurven. Innta en flokkmentalitet som "en av flere i en samling".
Jeg er ufattelig priviligert. Jeg går hjemme med små barn, jeg får ta livet i mitt tempo.
Jeg får nå lov til å gjøre det jeg burde ha gjort for mange, mange år siden.
Gå hvert steg forsiktig, og tenke meg godt om.
Føles det greit, eller føles det ikke greit.
Jeg har gjort motstand mot alt. Aller mest har jeg gjort motstand mot livet.
Det finnes mer å fortelle om akkurat den biten, men det får bli senere.
"Kom til meg og motstand skal du finne" har sannsynligvis vært mitt underbevisste motto. "Er det krig du vil ha så er det fader meg krig du skal få også".
En kriger er jeg genetisk koblet til å være, det finnes krigere i mange generasjoner bakover.
Sånne som har ment at alt skal tas med makt, erobres, knebles og trykkes til taushet.
Helt ubevisst har jeg deltatt i den genetiske koblingen inni meg selv. For en kriger er nøyaktig det jeg har vært, bare i mitt eget sinn og i mitt eget skinn.
For noen år tilbake, når jeg strevde på mitt værste med å få boken til å fortsette å være en bok og ikke bare en dum idè, så sa mannen noe til meg. Noe som festet seg i hodet mitt, mest fordi jeg akkurat der og da ble så ufattelig provosert, men senere fordi jeg innså at han hadde rett.
"Kanskje du bare skal gi opp?"
Han er en klok mann, min mann. Jeg lytter alltid til det han sier, enten jeg gir uttrykk for det eller ikke.
På det tidspunkt var jeg så sint på boka, på han, på livet og alt som hindret meg i få det til, at jeg bare freste og smalt med døra etter meg.
Men han hadde rett.
Fordi det han mente, han som så meg fra utsiden, var at jeg var i krig med boka. En maktkamp han følte at jeg kom til å tape. Han kjenner meg, han vet at når jeg sloss så mister jeg krefter.
Og så ligger jeg strekk ut.
Mørkt rom.
Varm dyne.
Ingen lyd.
Sove time etter time, etter time.
Aldri uthvilt.
Det tok så noen år før jeg kan sitte her og si meg enig.
"Jeg burde gitt opp".
Fordi, det var ingenting å vinne på å kjempe...
Når man slutter å gjøre motstand så slutter motstanden å gjøre motstand. Og i den setningen ligger hele svaret.
For min mann mente aldri å SLUTTE å skrive bok.
Han mente bare at JEG skulle slutte å gå til krig mot alle tingene som hindret meg i å skrive.
Og det er her jeg innser at jeg har fått tak i poteten. Den som kokte i stykker oppi middagen min.
Den som var det opprinnelige problemet, og som jeg overså så lenge at den "forsvant" ned i materien.
Fordi jeg plukket bort de andre bitene, og da var det bare potet igjen.
Reverce engineering, nesten.
Jeg er glad jeg ikke ga opp, men jeg er glad for at jeg endelig har begynt å slutte å gå til krig med meg selv.
For sannsynligvis har jeg ganske mye viktig å fortelle meg selv, jeg må bare høre etter.
En potetklem fra meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar