Panikkangst og en vei til helvete

Jeg har gått rundt med en dårlig følelse i magen i hele dag.
Jeg har ikke helt klart å sette fingen på det, var det maten? Var det mangelen på søvn? Var det noe annet..?

Jeg trodde jeg hadde undertrykket deg, gamle dustevenn.
Jeg trodde jeg hadde gjemt deg så godt at du aldri ville få se dagens lys igjen.
Jeg gjorde mitt beste for å gjemme deg der ingen noen gang ville finne deg, selv ikke artsfrender med samme konsistens som deg selv ville få tilgang.

Aldri.

Etter sist gang skremte du meg sånn at jeg følte jeg måtte velge mellom å leve eller å gi meg hen til galskapen.
Følelsen av å bli puttet ned i en bøtte med isvann, bakbundet og uten sjanse til å trekke pusten, kan skremme selv den tøffeste der ute.
Det er jeg nemlig helt sikker på.
For selv om jeg har nerver av papir på noen ting, er jeg knallhard på andre ting. Så jeg vet da litt om å være fryktløs.

Forrige gang skremte du livet av meg på en butikk, en stakkars handlevogn full i varer ble med ett et fjell å bestige. Presset inn mellom masser av folk, full butikk og full handlevogn. Fullt hode.
Man skulle ikke tro at sånne ting kunne skremme en hestejente fra bergen.
Men panikkangst tar deg når du minst venter det.

Der og da bestemte jeg meg for at dette kunne ikke få fortsette.
Og så la jeg lokk på det, borte ble du.
Enkelte tentakler har vært oppe og gravd, lokket har vært forsøkt flyttet på fra tid til annen, men jeg har nemlig en superkraft...

Å undertrykke meg selv.

Det hørtes ikke ut som noe verdt en kappe?
Nei det er ikke det skjønner du.
Å overhøre seg selv er en passiv mishandling av seg selv.
Man kan like gjerne sette hånda i dørkarmen og smelle døra over den gang på gang.
Eller kutte seg.
Eller sulte seg.
Eller gjøre andre ting, det er bare det at man GJØR det ikke, man bare tenker det. Man TENKER vondt på seg selv.
En slags straff for et eller annet.

Denne superkraften har vært sterk. Den har vært så sterk at, når panikkangsten har prøvd å komme ut har jeg brukt hardt mot hardt.
Jeg har vunnet kampen, men jeg har tapt krigen.
For jeg kan nemlig si deg det at jeg er fysisk ganske sterk.
Og psykisk også, jeg har bare ikke vært klar over det.
Man tror jo ikke at man er sterk når man får sånne dustevenner som panikkangst på besøk, gjør man vel...
Men for å leve med sånne dårlige venner så må man være sterk, ellers går man under. Jeg hadde hvertfall gjort det.

Jeg innrømmer at min gamle dustevenn panikkangst kommer ikke uanmeldt nå.
Den kom bare uanmeldt akkurat NÅ.
Jeg åpnet døren og der var den, like skummel og jævlig som før. Kanskje til og med litt mer enn før.

Og jeg valgte å åpne døren helt på vidt gap.
Jeg gjorde det motsatte av hva jeg har gjort før, jeg ga den ingen motstand
Jeg slapp den faktisk inn til dekket bord.

Og det var akkurat like jævlig som jeg trodde det skulle være.
Med fornuften ropende i bakhodet kastet jeg meg inntil noe som kunne ta i mot meg der jeg mistet følelsen i armer og føtter.
Alt jeg kunne kjenne var at hodet snurret så hardt rundt og rundt at det hadde vært lettere å sitte i en snurrende kopp på tivoli.
Med hendene foran ansiktet gjorde jeg det eneste jeg klarte å gjøre der og da; å hyperventilere mens tårene stod ut mellom fingrene.
Fytti så glad jeg er for at jeg var alene, jeg fikk faktisk sjansen til å slippe den så langt inn at den gikk helt igjennom.
Så maktesløs er det lenge siden jeg har vært.

Det kunne like gjerne vært et angrep av blind vold.
Følelsen av å bli grepet tak i, løftet opp, holdt fast og sendt skrikende ned i bakken mens noen holdt hodet fast i håret og skallet det inn i en planke.
Det kunne sannsynligvis vært lettere å håndtere.
Fordi noen ANDRE hadde gjort det mot deg.
Noen hadde kanskje sett det, hørt det, kanskje de til og med kunne hjelpe.

Men her og nå var det ingen andre.
Jeg var mutters alene med den største kjeltringen av de alle.
Meg selv.

Jeg bryr meg ikke om hva andre tenker om at jeg har det sånn. For jeg vet nemlig at der er flere der ute.
Som strever med det samme, av mer eller mindre grad.

Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg skal være åpen om dette. Jeg skal være så ærlig at jeg blir flau selv, og for en bergenser med aner ifra nord skal det godt gjøres.
Sannsynligvis er det du som blir flau først, og det er godt for nå skal du høre, jeg har nemlig noe mer å fortelle.

Jeg nevnte at det ikke var tilfeldig at dette dukket opp nå.
Det er ikke det, jeg har nemlig de siste månedene begynt å åpne dørene til mitt superlukkede, superundertrykte sinn.
Jeg har tatt et valg om å begynne å leve et mer ekte liv, hvor jeg sier det jeg mener og ikke sitter inne med følelser som ikke burde bli innestengt.
Jeg vil ikke bli en sånn gammel bitter kjerring som ikke sa et eneste ord til noen, men som egentlig hadde en mening om ganske mye. Man blir syk av sånt. Jeg vil ikke det.

For enten jeg vil eller ikke så er panikkangst ikke egentlig en fiende.
Den kommer når jeg trenger å høre "nå blir det for mye for deg, Michelle, du må trekke deg tilbake litt".
Og når vi ser sånn på det, er virkelig panikkangst en fiende?
Jeg synes ikke det...
Men slitsomt, det er det. Og jeg tror nok at jeg bare mer og mer vil merke konsekvensene av å legge lokk på ting om jeg ikke nå begynner å åpne dørene på vidt gap.

Slippe det rett inn. Det koster tusen ganger mindre enn å kjempe for å holde lokket intakt.

"What resist, persist".

For å få det til å slippe taket så må man slippe det inn uten motstand. Endringen skjer der inne hvor man logisk nok ikke vil. Men hjertet vil, og dit må man gå.  Og dit går jeg, og dit gikk jeg. Og her står jeg.
Jeg ligger ikke. Jeg kryper ikke.
Jeg står, rett i ryggen. Jeg vant uten kamp.

Skal jeg se større på det, så er jeg i meg selv et mikrokosmos av jordkloden (akkurat som du, og alle andre).
Der er det også snart for sent, vi må handle og gjøre noe NÅ, hvis vi venter kan konsekvensene bli uopprettelige. Handlingene våre må på dette tidspunktet bli drastiske hvis det skal være nok.

Og som alternativbehandler har jeg sett mer enn èn gang at dyr og eier/barn og forelder energetisk henger sammen.
Vi kan bare ikke skille oss selv fra andre. Vi hører til naturen og den hører til oss.
Vi må gjøre noe for å gjenopprette balanse, dette er MITT BIDRAG...(i tillegg til å bruke mindre plast, mer økologisk mat og å handle kjøtt dyrket på dyrevelferd og i nærmiljø så langt jeg kan)

Jeg lover heretter å slippe alle udyr rett inn uten motstand.
Troll sprekker i lyset, og det gjør de alle som en, en etter en.
Samtidig håper jeg at når balansen gjenopprettes i meg selv vil det og gi ringvirkninger rundt meg. Hvis min energi er din energi, så er det jo logisk nok sånn. Er det ikke lov å tro på det?

Skjelven og kaldsvett klem fra meg.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Den siste Timmysangen er sunget

Mitt mørke land