Jeg ble refusert

Men det gjør ingenting!
Noen ganger er en vegg noe nyttig. Ofte kan den veggen være, akkurat det den er, en vegg. Men i dette tilfellet ble den en smekk i nakken og et lite spark i ræva til meg selv. "Kom deg ut av hullet, Orningård, skjeeeerpings!"

Det var akkurat det jeg trengte, faktisk...

Nå var det ikke sånn at jeg TRODDE jeg kom til å bli antatt, jeg håpte jo selvfølgelig (ellers hadde jeg aldri sendt inn). Men, at jeg sendte inn manus var et lite rop om hjelp.
Og å bli avvist, gjorde akkurat det jeg håpte på;

Jeg møtte veggen, og med all det samlede moment som plutselig ikke fikk noe sted å gå, så sprengte det veggen og førte til at jeg endelig så en vei videre.

Jeg kan være en liten luring av og til, jeg vet hvordan jeg skal provosere. Enkelte er helt sikkert enige i dèt, men jeg mener at jeg vet hvordan jeg skal provosere meg selv til å ta de endringene jeg trenger å ta.
Hvorfor måtte jeg gå helt til forlag og bli refusert?

Fordi noen ganger sklir jeg helt ut av banen.
Livet har av og til en tendens til å dra meg med på sine utforrenn, og det gjør at jeg mister gnisten.
Så sitter jeg på sofaen og synes synd på meg selv mens jeg skuler bort på pc'n og drømmer om å skrive igjen.
Jeg drømmer og drømmer og flakser som en søt liten sommerfugl bort på tastaturet og KLASK så sitter jeg fast i det i stedet.
Kommer. Ingen. Vei.

Men hall-o!
Jeg tror faktisk jeg klarte å dra meg selv ut av det mørke hullet jeg falt ned i.
Det rare er at jeg gjorde det ved å begynne på et helt nytt manus...

Og så lærte jeg meg selv hva jeg mangler i boka om Rose. Hun skal bli det hun alltid har vært ment å bli.
Kanskje jeg må skrive en hel bok først. Sorgen fra engelen er der enda, stemmen hans trenger å bli hørt.
Eller så må jeg bare kaste meg uti.
Jeg har ikke bestemt meg enda, jeg nyter følelsen, jeg smaker på det litt til.

Følelsen av å seire selv om man tapte, den er rar. Men defintivt inspirerende!
Ha en inspirerende dag du også :)

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Inn i en annen verden

Bilde
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...
Les mer

Kaller man det galskap eller universets vilje?

En av de fineste og villeste historiene jeg har om å følge energien er da jeg kjøpte min første egne hest. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ha meg en travhest og hadde i lengre tid kikket etter en passende traver. Det var ikke mye på markedet som fristet og ønsket om hest var ganske stort fra min side. Jeg hadde hatt hest på lån en stund men aldri min egen, og jeg hadde det aller meste som jeg trengte. Nydelig stallplass, svære uteområder og mange fine treningsveier og turområder. Jeg hadde utstyr og erfaring og jeg var rett og slett klar for å eie min egen. Det varte og det rakk, og ønsket om hest begynte å bli litt oppbrukt. Det løp rundt i hodet mitt hele tiden, jeg tenkte strengt tatt mer på dette enn på skolearbeidet og uten at jeg visste det så manifesterte jeg hest nesten hvert ledige øyeblikk. Plutselig en dag dukket det opp en annonse på en hest som skulle selges, og som var innenfor min prisgruppe. Idet jeg fikk se bildet av hesten visste jeg at dette var den je...
Les mer

Den røde hesten

Jeg ønsket meg hest helt siden jeg en gang sent på 80'tallet fikk sitte på hesteryggen for første gang. Jeg husker at jeg var så liten oppå den store hesten, jeg husker ikke hva den het, men jeg husker hvordan den føltes. Den føltes som en port inn i evigheten, bare at porten var kledd i solsvett hest og omgitt av spennende skog og evigheten, fremtiden min var spikret, jeg hørte hjemme på hesteryggen. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å mase om hest, men jeg vet med sikkerhet at etter den turen den gangen så tok det aldri slutt. Når jeg så mange, mange år senere plutselig får en økonomisk mulighet og alt det andre passer inn så kastet jeg meg ut på det store internettet og jakten på min egen hest begynte. En rød og smekker hest med et blikk jeg følte meg hjemme i dukket opp, alt passet, og nå handlet det bare om å få avtalen i boks. Jeg vet ikke om selgeren syntes jeg var gæærn men det hadde hun hatt all rett til å tro, dette var hesten jeg ville ha og jeg bestemte meg så fort ...
Les mer