Jeg ble refusert

Men det gjør ingenting!
Noen ganger er en vegg noe nyttig. Ofte kan den veggen være, akkurat det den er, en vegg. Men i dette tilfellet ble den en smekk i nakken og et lite spark i ræva til meg selv. "Kom deg ut av hullet, Orningård, skjeeeerpings!"

Det var akkurat det jeg trengte, faktisk...

Nå var det ikke sånn at jeg TRODDE jeg kom til å bli antatt, jeg håpte jo selvfølgelig (ellers hadde jeg aldri sendt inn). Men, at jeg sendte inn manus var et lite rop om hjelp.
Og å bli avvist, gjorde akkurat det jeg håpte på;

Jeg møtte veggen, og med all det samlede moment som plutselig ikke fikk noe sted å gå, så sprengte det veggen og førte til at jeg endelig så en vei videre.

Jeg kan være en liten luring av og til, jeg vet hvordan jeg skal provosere. Enkelte er helt sikkert enige i dèt, men jeg mener at jeg vet hvordan jeg skal provosere meg selv til å ta de endringene jeg trenger å ta.
Hvorfor måtte jeg gå helt til forlag og bli refusert?

Fordi noen ganger sklir jeg helt ut av banen.
Livet har av og til en tendens til å dra meg med på sine utforrenn, og det gjør at jeg mister gnisten.
Så sitter jeg på sofaen og synes synd på meg selv mens jeg skuler bort på pc'n og drømmer om å skrive igjen.
Jeg drømmer og drømmer og flakser som en søt liten sommerfugl bort på tastaturet og KLASK så sitter jeg fast i det i stedet.
Kommer. Ingen. Vei.

Men hall-o!
Jeg tror faktisk jeg klarte å dra meg selv ut av det mørke hullet jeg falt ned i.
Det rare er at jeg gjorde det ved å begynne på et helt nytt manus...

Og så lærte jeg meg selv hva jeg mangler i boka om Rose. Hun skal bli det hun alltid har vært ment å bli.
Kanskje jeg må skrive en hel bok først. Sorgen fra engelen er der enda, stemmen hans trenger å bli hørt.
Eller så må jeg bare kaste meg uti.
Jeg har ikke bestemt meg enda, jeg nyter følelsen, jeg smaker på det litt til.

Følelsen av å seire selv om man tapte, den er rar. Men defintivt inspirerende!
Ha en inspirerende dag du også :)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Halen og dens eier