Drømmer

Jeg er en drømmer.
Noen av de største tingene i livet mitt har jeg drømt.
Jeg vet ikke om jeg drømmer det og så blir det manifestert i virkeligheten fordi jeg har fantasert det frem, eller om jeg drømmer om det fordi det skal skje. Men uansett er det fint, synes jeg.

Jeg har drømt om ankomsten av hver eneste hund vi har hatt. Jeg drømte at min første kaldblodshest kom til meg.
Jeg har drømt om ferieturer, nye venner og til og med plagg jeg skulle sy. Begge mine banditt-unger har jeg drømt om før de dukket opp.
Alt viktig, og også uviktig, har jeg drømt om. Og så har det skjedd.

Da jeg bestemte meg for å skrive bok, hadde jeg visst lenge hva jeg skulle skrive om.

I lang tid hadde jeg våknet av drømmer så virkelige at de føltes som en hendelse jeg hadde kommet rett ut av.
Sengen min kunne vært en portal, så tett føltes det. Jeg følte rester av barnåler i håret og mose under føttene, en distinkt duft av skog omkranset meg. Det hadde vært der. Nå var det ikke der.

Jeg tror du vet hva slags følelse det er.
Du våkner med pulsen hamrende i halsen, du har åpner øynene men du vil lukke dem igjen fordi du vil tilbake til drømmen så raskt som mulig.
Du kjenner sitringen av nærværet i drømmen, du løp, eller du fløy, eller du hadde funnet en million kroner på loftet. Kanskje du akkurat hadde kastet deg utfor et stup og oppdaget at du kunne fly. Eller du endelig fikk møte igjen en kjær og elsket venn.
Og så våknet du.
Men hjertet ble igjen der i drømmen, alt inni deg skriker etter å få komme tilbake i bare ett minutt. 'Vær så snill slipp meg inn igjen', roper du inni deg.
Jeg vet at du har opplevd en slik drøm. Og du bruker resten av dagen på å fordøye det eller gi slipp på den. Det er som om du innerst inne vet at det var ekte. Du var der, du opplevde det.

Noen av drømmene mine har vært så virkelige at jeg har drømt dem flere ganger, alltid på samme plass, alltid de samme folkene.
Noen ganger på farlig oppdrag, noen ganger bare på oppdagelse.
Noen møter jeg har hatt har jeg forstått når jeg var der, men når jeg våknet så var logikken borte.

Da jeg skulle forklare drømmene mine fant jeg ut at det var alt for vanskelig å gjøre det bare på noen setninger, eller i et blogginnlegg.
Det var for mye å fortelle, for lite plass.
Alt jeg fikk se, alt jeg fikk oppleve, alle jeg fikk møte og snakke med.

Det var der boken ble til. I skjæringen mellom drøm og virkelighet.
En bok som forsøker å viske ut skillet mellom de to verdenene. En bok som ønsker å invitere deg inn i en verden du kanskje kjenner litt.

Og der, i skjæringen, ble den til.
Og så drømte jeg om den.
Og nå holder den på å bli virkelig.