miovind - Michelle Orningård

Det tar tid å komme seg på bena igjen. Uansett hva man har snublet i, om det er en stein, et tre eller et hull stort som et vondt år. Det tar tid. Tingene man ikke planla skulle skje, de som likevel skjedde på rekke og rad. Sakte men helt forutsigbart, akkurat som at krokus blomstrer først, så påskeliljene, så tulipanene. Så snublet man over livets usynligheter. Noen større og noen mindre. Det er som om tid er alt jeg har, noen ganger kjenner jeg at det må ta en evighet. At det er akkurat det som må til. Jeg tror at livet jobber i sirkler. Det som var ment at du skulle lære noe av, kommer tilbake til deg i en eller annen form senere. Jeg har vært ute og gått i kveld. Jeg elsker å gå ute akkurat i skumringen, når mørket truer men fremdeles ikke har fått tak. Det er en fantastisk energi ute, og det er så lett å bevege seg og lett å føle seg frem, jeg elsker skumring, det har jeg alltid gjort. Jeg visste ikke helt hvor bena førte meg men jeg gikk. Det var 12 poter som fulgte...

Har du det sånn noen gang at, du holder pusten men du vet ikke hvorfor? Det har jeg, og det kommer like overraskende på meg hver gang. Det er ikke det at jeg går rundt og føler meg svak eller redd, jeg bare går og knyter meg hele tiden og kjenner jeg godt etter så holder jeg ofte pusten også. Det er som om jeg går rundt med en konstant følelse av å falle i mørket og der nede et sted der er det et vann som jeg vil komme til å treffe når som helst. Eller aldri. Det kan ta en stundt å oppdage det, men innen jeg gjør det så har jeg gått lenge og vært sliten og ikke helt i slag. Sånn som nå, jeg har ikke trent på noen mnd, jeg har ikke spist bra, jeg har knasket alt for mye godt. Det er ikke sånn at snop og brus er forbudt her i huset så jeg går ikke rundt og gjemmer meg fra meg selv og snikspiser. Det har bare blitt litt for mye. Men så står jeg og lager mat. Jeg elsker å lage mat, gjerne helt fra bunnen. Du kan gjerne følge meg på instagram (miovind) hvor jeg deler litt av det je...

Det å ha en liten pelskledd venn, på poter og med spisse ører, en kald snute og en tyngde lik en lang, ettertenksom tanke. Det kan være viktig det, når hånden detter utslitt nedfor kanten av sofaen, og blir hengende skålformet og akkurat passe til et lite pelskledd hode, i perfekt høyde for en som er ute etter mengder av oppmerksomhet. Eller kanskje var det mengder av oppmerksomhet som var ute etter å bli gitt bort. Som sakte og forsiktig legger snuten oppi, litt for kos og litt for å sjekke om du har spist noe godt, og som snart legger hele hodet med all sin tyngde nedi hånden. Venter stille på å bli løftet opp og klappet sakte med beundring i all evighet. Så godt å ha en pelskledd liten hund, som så ettertrykkelig sitter på sin plass. Tung og bestemt. Der blir hun. Helt til pelsen er klappet bort.

Jeg måtte ta meg noen dager på sofaen. Det var ingenting å hente. Så hvorfor skal man klore på tavlen når det ikke har noen nytte likevel? Dette er bakdelen med å ha en psyke. En som ikke alltid vil det jeg vil, eller kanskje er det omvendt? At det er jeg som vil noe annet enn psyken. Jeg har nevnt det før, at jeg har en ADHD diagnose. Den kan være en glede eller en forbannelse, helst det sistnevnte når det er snakk om ting jeg MÅ. Ting jeg SKAL, MÅ eller BØR. Da setter adhd'n seg på bakbena og står på stive føtter etter meg når jeg går. Jeg blir fremoverbøyd og får knekk i knærne, motstanden blir større og større, blikket blir stilt inn på smalt og uttrykket ser knytt ut. Det blir toppen av hodet som møter verden der jeg sliter på skyggene mine og hvor ingen av oss vil samarbeide. En indre kamp ingen ser. Ikke før kreftene tar slutt. Da er det bare en ting å gjøre og det er å legge seg ned og nekte. Ja, for det er den eneste metoden jeg har funnet som funker for meg, når j...

Jeg liker å gå tur. Hver tur er som en oppdagelsesreise, og turen trenger hverken være lang eller lagt opp etter plan for å inneholde de mest spennende funn. I dag ville ungene ut og gå tur ganske tidlig og selv om jeg er relativt lite giret på aktivitet tidlig på dagen ble jeg med. Jeg merket jo fort at ungene mine har et annet tempo enn meg selv, så unger og hund forsvant relativt fort avgårde så jeg gikk nå der og dinglet for meg selv som vanlig. Ikke lenge etter fant jeg dem igjen trippende utålmodig foran et felt tre som lå over veien. Her har gårdseieren kappet opp et tre som hadde møtt bakken for litt siden, og ungene så på treet som verdens største fjell skulle man se på hvor tafatte de stod der og klaget på hindringen. Men som vanlig når det dukker opp hindringer så var det en mening med det hele. Jeg ønsket meg en gang for veldig lenge siden, chaga. Jeg har gått og ønsket meg å finne det i mange mange år og hadde bestemt meg for at om jeg ikke finner så er det ikke t...

Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv. En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden. Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se. Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min. Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en...

Jeg innrømmer det med en gang, jeg har et veldig problematisk forhold til mat. Jeg liker veldig godt å stå og lage mat, jeg elsker å kutte små biter som jeg legger etter fargene i hver sin haug eller i striper fint inntil hverandre før de skal i gryten. Jeg fasineres av hvordan tomat, gulerot og løk kan bli den vakreste tomatsaus og jeg elsker følelsen av myk og fyldig eggerøre laget for hånd til perfeksjonisme for meg selv. Jeg er selektiv og tåler heller ikke alle typer matvarer. Gjennom et liv har jeg erfart hva jeg ikke tåler, hva jeg kan overleve å ikke tåle, og hva jeg kan spise. Mat må ha riktig konsistens, det må være ok å ta på, det må være greit å tygge, det må lukte som det skal og det må føles ok å svelge. Det er mange, kanskje rare, kriterier som skal fylles. For det utrente øye er jeg en grisk matsluker, for de som kjenner meg så vet de at spiser jeg så er det fordi det er godkjent. To forskjellige ting. På den andre siden av buffeten, om du vil, så sitter hun der ...

Jeg er mamma til flere enn mine egne barn. Jeg ble faktisk kattemamma først. Kattemamma til to små forlatte og hjelpeløse kattunger. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hadde jeg ikke tatt dem til meg så ville livene deres vært over kort tid senere pga sult eller værre ting. Jeg var på løen for å gjøre kveldsstellet for hestene da jeg hørte mjauing for hundrede gang. Hele dagen hadde jeg gått og hørt på noe jeg mente kunne være en kattunge som ropte, men jeg hadde latt meg styre av fornuften og tok ikke til å lete. Kattemamma ville nok ta seg av den saken selv. Hele dagen gikk jeg og hørte på mjauingen, den ble sårere og sårere. Fornuften min begynte å ta form av tortur, jeg hadde jo aldri latt et menneskebarn ligge og gråte hele dagen selv om jeg den gang ikke var blitt mamma enda. Hvorfor skulle jeg la et annet type barn ligge og rope? Barn er barn i mine øyne, hjelpeløse, helt overlatt til andres ansvar, hvorfor skal jeg ikke hjelpe et lite liv om jeg kan? Jeg er et sånt type m...