Rar nattmat
Jeg innrømmer det med en gang, jeg har et veldig problematisk forhold til mat.
Jeg liker veldig godt å stå og lage mat, jeg elsker å kutte små biter som jeg legger etter fargene i hver sin haug eller i striper fint inntil hverandre før de skal i gryten.
Jeg fasineres av hvordan tomat, gulerot og løk kan bli den vakreste tomatsaus og jeg elsker følelsen av myk og fyldig eggerøre laget for hånd til perfeksjonisme for meg selv.
Jeg er selektiv og tåler heller ikke alle typer matvarer. Gjennom et liv har jeg erfart hva jeg ikke tåler, hva jeg kan overleve å ikke tåle, og hva jeg kan spise.
Mat må ha riktig konsistens, det må være ok å ta på, det må være greit å tygge, det må lukte som det skal og det må føles ok å svelge. Det er mange, kanskje rare, kriterier som skal fylles.
For det utrente øye er jeg en grisk matsluker, for de som kjenner meg så vet de at spiser jeg så er det fordi det er godkjent. To forskjellige ting.
På den andre siden av buffeten, om du vil, så sitter hun der som aldri blir mett. Hun som spiste middag for to timer siden og nå står med gaffelen oppi grytene og leter etter de beste bitene. Hun som spiser fordi det så godt ut, eller hun som spiser fordi det ikke var tomt på tallerkenen.
Jeg har spist mye rart opp gjennom livet, struts var en hit en eller annen gang på tidlig 2000 tallet og vi brukte det i allslags gryter og spaghettiretter, jeg har spist fiskelever og speket reinsdyrhjerte, jeg har spist kokt tunge, og kuhale. Ja for å nevne noe. Du skjønner tegningen.
Jeg kan ikke nevne alt jeg ikke vet at jeg har spist, men jeg vet med sikkerhet at jeg har spist ting jeg ikke hadde spist om jeg visste hva det var på de turene jeg har vært med på rundt om i verden. Det meste kan jo pakkes inn i fint krydder og alt kan skjules under tykk saus.
Da jeg var liten likte jeg å spise kattemat. Absurd nok husker jeg smaken enda, den var ekkel. Men da jeg var tre år var det gøyeste jeg kunne knaske på, kattemat.
I drømme har jeg spist veldig mye rart. Man har jo tendensen til å spise de rareste ting i drømme, men som heldigvis ikke var spist når man våknet likevel.
Noen spiser i søvne, de står opp og går og forsyner seg i kjøleskapet, og våkner opp neste morgen til tomme skinkepakker og leverposteibokser som ligger spredd i sengen uten så mye som et lite minne om hva det smakte.
Jeg har aldri spist i søvne, men jeg har gått mye i søvne. Jeg har funnet på de rareste ting. En gang husker jeg at jeg våknet opp, midt på natta, i undikken og med en sånn kjip grilldressjakke på overkroppen, midt ute i tunet i et annet tun enn der vi bodde da jeg var mindre. Jeg hadde kledd meg og gått ut, og gått ganske langt bort fra der jeg bodde. Det er litt skummelt å tenke på.
Jeg har lett etter maur under madrassen (!) og jeg har flyttet planter, jeg har stirret sjokkert på naboens lys helt overbevist om at nå har det landet en ufo i hagen hans. Jeg har kjeftet, og jeg har til og med prøvd å knipe av kneskålen til en venn i søvne.
Så var det sånn da, at jeg her drømte en drøm om noen orkideer jeg har stående i vinduet mitt.
De plantene, de irriterer meg litt. Jeg har våknet så utrolig mange ganger om natta og stirret på dem, faktisk så har jeg mange ganger vært overbevist om at de har vekket meg opp og prøvd å få meg til å gi dem vann. Dette skjer faktisk med jevne mellomrom, at jeg våkner og er livredd fordi nå dør plantene mine av tørste. Altså... helt alvorlig talt? Er det ikke nok rare ting som skjer hos meg, skal plantene også begynne nå? Snodig nok så skjer ikke dette når de nettopp har fått vann.
Så. Her i går så drømmer jeg en sånn der drøm igjen, stirredrømmen om at nå dør de fordi de tørker inn og det er månedsvis siden jeg vannet dem. Skikkelig fjortisdrama.
Sånne drømmer pleier å komme tilbake til meg når jeg har lagt meg igjen neste kveld, så ikke uventet så våknet jeg om morningen og husket ingenting om dette. Det skal sies at jeg hadde en svak erindring om en skikkelig vond smak i munnen, men med små barn i hus er det ikke tid til å ligge og dvele ved ting når man våkner.
Senere samme dag går jeg inn på soverommet og kommer på at, joda de trenger å vannes ja. Jeg begynner å plukke ned planter, og husker erindringen om en vond smak. Hvor var det den kom ifra egentlig? Morgenånde smaker ikke ekkelt på den ekle måten der?
Jeg flytter plantene mine en etter en. Jeg ser en liten bit av en orkideblomst som ligger tørr i vinduskarmen, hva har skjedd her, har en av ungene vært og pillet? Jeg ser rundt, kan ikke finne hvor den kommer fra og går videre. Husker igjen den vonde smaken. Drev jeg på med noe i natt?
I det jeg setter fra meg den ene planten, ser jeg at den har en perfekt kuttet kant på ene petalen sin. Merke etter en negl.
Den eneste som har skarpe negler her i huset er meg, hva har foregått her!
Og så demrer alt, husken kommer tilbake, jeg innser hva jeg har gjort....
Og nå mine venner. Nå skal jeg fortelle dere om det rareste, dummeste og minst smakfulle jeg noen gang har spist.
Nemlig. Du skjønte det sikkert...
Jeg liker veldig godt å stå og lage mat, jeg elsker å kutte små biter som jeg legger etter fargene i hver sin haug eller i striper fint inntil hverandre før de skal i gryten.
Jeg fasineres av hvordan tomat, gulerot og løk kan bli den vakreste tomatsaus og jeg elsker følelsen av myk og fyldig eggerøre laget for hånd til perfeksjonisme for meg selv.
Jeg er selektiv og tåler heller ikke alle typer matvarer. Gjennom et liv har jeg erfart hva jeg ikke tåler, hva jeg kan overleve å ikke tåle, og hva jeg kan spise.
Mat må ha riktig konsistens, det må være ok å ta på, det må være greit å tygge, det må lukte som det skal og det må føles ok å svelge. Det er mange, kanskje rare, kriterier som skal fylles.
For det utrente øye er jeg en grisk matsluker, for de som kjenner meg så vet de at spiser jeg så er det fordi det er godkjent. To forskjellige ting.
På den andre siden av buffeten, om du vil, så sitter hun der som aldri blir mett. Hun som spiste middag for to timer siden og nå står med gaffelen oppi grytene og leter etter de beste bitene. Hun som spiser fordi det så godt ut, eller hun som spiser fordi det ikke var tomt på tallerkenen.
Jeg har spist mye rart opp gjennom livet, struts var en hit en eller annen gang på tidlig 2000 tallet og vi brukte det i allslags gryter og spaghettiretter, jeg har spist fiskelever og speket reinsdyrhjerte, jeg har spist kokt tunge, og kuhale. Ja for å nevne noe. Du skjønner tegningen.
Jeg kan ikke nevne alt jeg ikke vet at jeg har spist, men jeg vet med sikkerhet at jeg har spist ting jeg ikke hadde spist om jeg visste hva det var på de turene jeg har vært med på rundt om i verden. Det meste kan jo pakkes inn i fint krydder og alt kan skjules under tykk saus.
Da jeg var liten likte jeg å spise kattemat. Absurd nok husker jeg smaken enda, den var ekkel. Men da jeg var tre år var det gøyeste jeg kunne knaske på, kattemat.
I drømme har jeg spist veldig mye rart. Man har jo tendensen til å spise de rareste ting i drømme, men som heldigvis ikke var spist når man våknet likevel.
Noen spiser i søvne, de står opp og går og forsyner seg i kjøleskapet, og våkner opp neste morgen til tomme skinkepakker og leverposteibokser som ligger spredd i sengen uten så mye som et lite minne om hva det smakte.
Jeg har aldri spist i søvne, men jeg har gått mye i søvne. Jeg har funnet på de rareste ting. En gang husker jeg at jeg våknet opp, midt på natta, i undikken og med en sånn kjip grilldressjakke på overkroppen, midt ute i tunet i et annet tun enn der vi bodde da jeg var mindre. Jeg hadde kledd meg og gått ut, og gått ganske langt bort fra der jeg bodde. Det er litt skummelt å tenke på.
Jeg har lett etter maur under madrassen (!) og jeg har flyttet planter, jeg har stirret sjokkert på naboens lys helt overbevist om at nå har det landet en ufo i hagen hans. Jeg har kjeftet, og jeg har til og med prøvd å knipe av kneskålen til en venn i søvne.
Så var det sånn da, at jeg her drømte en drøm om noen orkideer jeg har stående i vinduet mitt.
De plantene, de irriterer meg litt. Jeg har våknet så utrolig mange ganger om natta og stirret på dem, faktisk så har jeg mange ganger vært overbevist om at de har vekket meg opp og prøvd å få meg til å gi dem vann. Dette skjer faktisk med jevne mellomrom, at jeg våkner og er livredd fordi nå dør plantene mine av tørste. Altså... helt alvorlig talt? Er det ikke nok rare ting som skjer hos meg, skal plantene også begynne nå? Snodig nok så skjer ikke dette når de nettopp har fått vann.
Så. Her i går så drømmer jeg en sånn der drøm igjen, stirredrømmen om at nå dør de fordi de tørker inn og det er månedsvis siden jeg vannet dem. Skikkelig fjortisdrama.
Sånne drømmer pleier å komme tilbake til meg når jeg har lagt meg igjen neste kveld, så ikke uventet så våknet jeg om morningen og husket ingenting om dette. Det skal sies at jeg hadde en svak erindring om en skikkelig vond smak i munnen, men med små barn i hus er det ikke tid til å ligge og dvele ved ting når man våkner.
Senere samme dag går jeg inn på soverommet og kommer på at, joda de trenger å vannes ja. Jeg begynner å plukke ned planter, og husker erindringen om en vond smak. Hvor var det den kom ifra egentlig? Morgenånde smaker ikke ekkelt på den ekle måten der?
Jeg flytter plantene mine en etter en. Jeg ser en liten bit av en orkideblomst som ligger tørr i vinduskarmen, hva har skjedd her, har en av ungene vært og pillet? Jeg ser rundt, kan ikke finne hvor den kommer fra og går videre. Husker igjen den vonde smaken. Drev jeg på med noe i natt?
I det jeg setter fra meg den ene planten, ser jeg at den har en perfekt kuttet kant på ene petalen sin. Merke etter en negl.
Den eneste som har skarpe negler her i huset er meg, hva har foregått her!
Og så demrer alt, husken kommer tilbake, jeg innser hva jeg har gjort....
Og nå mine venner. Nå skal jeg fortelle dere om det rareste, dummeste og minst smakfulle jeg noen gang har spist.
Nemlig. Du skjønte det sikkert...
Kommentarer
Legg inn en kommentar