Det er vår
Har du det sånn noen gang at, du holder pusten men du vet ikke hvorfor?
Det har jeg, og det kommer like overraskende på meg hver gang.
Det er ikke det at jeg går rundt og føler meg svak eller redd, jeg bare går og knyter meg hele tiden og kjenner jeg godt etter så holder jeg ofte pusten også. Det er som om jeg går rundt med en konstant følelse av å falle i mørket og der nede et sted der er det et vann som jeg vil komme til å treffe når som helst. Eller aldri.
Det kan ta en stundt å oppdage det, men innen jeg gjør det så har jeg gått lenge og vært sliten og ikke helt i slag.
Sånn som nå, jeg har ikke trent på noen mnd, jeg har ikke spist bra, jeg har knasket alt for mye godt.
Det er ikke sånn at snop og brus er forbudt her i huset så jeg går ikke rundt og gjemmer meg fra meg selv og snikspiser. Det har bare blitt litt for mye.
Men så står jeg og lager mat. Jeg elsker å lage mat, gjerne helt fra bunnen. Du kan gjerne følge meg på instagram (miovind) hvor jeg deler litt av det jeg lager.
Når jeg lager mat så går jeg inn i en sånn zone, der hvor det bare eksisterer meg, maten og gleden. Jeg må være helt i fred, ingen barn, hunder eller leker å snuble i på min vei der jeg svinser fra benk til benk. Med små barn skal det godt gjøres å få det til på en hverdag. Derfor er det så kjærkomment når det først skjer, at jeg får være på kjøkkenet og lage mat helt alene og helt i fred med min dans til maten.
Og kanskje er det derfor jeg liker så godt å lage mat, og kanskje det er derfor jeg liker så godt å skrive også. Fordi da skjer det...
Det er når jeg åpner den tunge tredøra som er dekket av mose, og kun fordi jeg vet hvor den er så finner jeg den store tunge jernslåen til håndtak. Og så dytter jeg den opp, og stiger gjennom jordgangen hvor der i enden av tunnelen finnes en storslått verden hvor alle mine enhjørninger og alle alvene danser i fred fra omverdenen.
Og midt inni der står jeg og lager mat, og tenker og danser og kutter og koker.
Og så dukker den opp...
Tanken.
Jeg står jo her og holder pusten, hvorfor i all verden gjør jeg det?
Det er akkurat som om jeg går rundt og gjemmer mine egne plager fra meg selv. Jeg putter dem under nærmeste teppe og prøver å overse det så lenge det går, men saken er at det går ikke så veldig lang tid lengre så dukker det opp igjen. Tiden hvor det kunne gå åresvis mellom hver gang slike ting dukket opp så er det ikke sånn lengre. Heldigvis, og takk for det.
Det å bli åpen med seg selv er utrolig, og helt vanvittig vanskelig, om man i utgangspunktet har bestemt seg for at dette vil jeg ikke høre på.
Og hvis det skulle interessere å vite hvorfor jeg holdt pusten, det er tid for pollen.
Underbevisstheten min har jobbet knallhardt de siste månedene med å forberede angrepet, og nå falt siste skanse mot de usynlige små bombene som kommer flygende hver vår og stikker meg i øynene og får nesa til å renne. Det er et mareritt.
Og kanskje i all fordraglighet en helt genuin og rettferdig grunn til å holde pusten.
Men så definitivt ingen ting som går i lengden.
God nys folkens :)
Det har jeg, og det kommer like overraskende på meg hver gang.
Det er ikke det at jeg går rundt og føler meg svak eller redd, jeg bare går og knyter meg hele tiden og kjenner jeg godt etter så holder jeg ofte pusten også. Det er som om jeg går rundt med en konstant følelse av å falle i mørket og der nede et sted der er det et vann som jeg vil komme til å treffe når som helst. Eller aldri.
Det kan ta en stundt å oppdage det, men innen jeg gjør det så har jeg gått lenge og vært sliten og ikke helt i slag.
Sånn som nå, jeg har ikke trent på noen mnd, jeg har ikke spist bra, jeg har knasket alt for mye godt.
Det er ikke sånn at snop og brus er forbudt her i huset så jeg går ikke rundt og gjemmer meg fra meg selv og snikspiser. Det har bare blitt litt for mye.
Men så står jeg og lager mat. Jeg elsker å lage mat, gjerne helt fra bunnen. Du kan gjerne følge meg på instagram (miovind) hvor jeg deler litt av det jeg lager.
Når jeg lager mat så går jeg inn i en sånn zone, der hvor det bare eksisterer meg, maten og gleden. Jeg må være helt i fred, ingen barn, hunder eller leker å snuble i på min vei der jeg svinser fra benk til benk. Med små barn skal det godt gjøres å få det til på en hverdag. Derfor er det så kjærkomment når det først skjer, at jeg får være på kjøkkenet og lage mat helt alene og helt i fred med min dans til maten.
Og kanskje er det derfor jeg liker så godt å lage mat, og kanskje det er derfor jeg liker så godt å skrive også. Fordi da skjer det...
Det er når jeg åpner den tunge tredøra som er dekket av mose, og kun fordi jeg vet hvor den er så finner jeg den store tunge jernslåen til håndtak. Og så dytter jeg den opp, og stiger gjennom jordgangen hvor der i enden av tunnelen finnes en storslått verden hvor alle mine enhjørninger og alle alvene danser i fred fra omverdenen.
Og midt inni der står jeg og lager mat, og tenker og danser og kutter og koker.
Og så dukker den opp...
Tanken.
Jeg står jo her og holder pusten, hvorfor i all verden gjør jeg det?
Det er akkurat som om jeg går rundt og gjemmer mine egne plager fra meg selv. Jeg putter dem under nærmeste teppe og prøver å overse det så lenge det går, men saken er at det går ikke så veldig lang tid lengre så dukker det opp igjen. Tiden hvor det kunne gå åresvis mellom hver gang slike ting dukket opp så er det ikke sånn lengre. Heldigvis, og takk for det.
Det å bli åpen med seg selv er utrolig, og helt vanvittig vanskelig, om man i utgangspunktet har bestemt seg for at dette vil jeg ikke høre på.
Og hvis det skulle interessere å vite hvorfor jeg holdt pusten, det er tid for pollen.
Underbevisstheten min har jobbet knallhardt de siste månedene med å forberede angrepet, og nå falt siste skanse mot de usynlige små bombene som kommer flygende hver vår og stikker meg i øynene og får nesa til å renne. Det er et mareritt.
Og kanskje i all fordraglighet en helt genuin og rettferdig grunn til å holde pusten.
Men så definitivt ingen ting som går i lengden.
God nys folkens :)
Kommentarer
Legg inn en kommentar