Spøkelser

Det tar tid å komme seg på bena igjen.
Uansett hva man har snublet i, om det er en stein, et tre eller et hull stort som et vondt år. Det tar tid. Tingene man ikke planla skulle skje, de som likevel skjedde på rekke og rad.
Sakte men helt forutsigbart, akkurat som at krokus blomstrer først, så påskeliljene, så tulipanene.
Så snublet man over livets usynligheter. Noen større og noen mindre.

Det er som om tid er alt jeg har, noen ganger kjenner jeg at det må ta en evighet. At det er akkurat det som må til.

Jeg tror at livet jobber i sirkler.
Det som var ment at du skulle lære noe av, kommer tilbake til deg i en eller annen form senere.

Jeg har vært ute og gått i kveld.
Jeg elsker å gå ute akkurat i skumringen, når mørket truer men fremdeles ikke har fått tak. Det er en fantastisk energi ute, og det er så lett å bevege seg og lett å føle seg frem, jeg elsker skumring, det har jeg alltid gjort.
Jeg visste ikke helt hvor bena førte meg men jeg gikk.

Det var 12 poter som fulgte meg ivrig. Noen til høyre og noen til venstre.
8 usynlige labber også.
Og 8 usynlige høver.
Gamle plasser ble oppsøkt.
Et forsiktig prust i minnet, glimtet av en svunnen tid og ekte samhold og glede med pels. Et bjeff som skulle vært der, og en som løper forbi.
En forvissing om at gamle venner er sammen igjen. At venner vet hvor de en gang hørte til. Fremdeles, hører til.
Bare på den andre siden av sløret, der jeg tror vi drar etterpå dette.

Skumringen blir gjerne kalt blåtimen. Eller spøkelsestimen.
Kanskje det er derfor jeg alltid har likt å gå ute i skumring.

Alt jeg kan gjøre er å håpe at jeg har rett.
Rett i at det som går rundt det kommer rundt, og at kanskje hvis ikke alt var lært så kommer de tilbake.
Men det tar tid.

Så er det hvertfall en trøst i det å tenke på at man kanskje kan møtes igjen en gang.
Og får høre sammen igjen, kjenne mulen, klappe øret. Alle de beste delene.

Håper du drømmer om mulekyss og poter på klærne i natt, det skal jeg.