Å være en pusemamma
Jeg er mamma til flere enn mine egne barn. Jeg ble faktisk kattemamma først. Kattemamma til to små forlatte og hjelpeløse kattunger. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hadde jeg ikke tatt dem til meg så ville livene deres vært over kort tid senere pga sult eller værre ting.
Jeg var på løen for å gjøre kveldsstellet for hestene da jeg hørte mjauing for hundrede gang. Hele dagen hadde jeg gått og hørt på noe jeg mente kunne være en kattunge som ropte, men jeg hadde latt meg styre av fornuften og tok ikke til å lete. Kattemamma ville nok ta seg av den saken selv.
Hele dagen gikk jeg og hørte på mjauingen, den ble sårere og sårere. Fornuften min begynte å ta form av tortur, jeg hadde jo aldri latt et menneskebarn ligge og gråte hele dagen selv om jeg den gang ikke var blitt mamma enda. Hvorfor skulle jeg la et annet type barn ligge og rope? Barn er barn i mine øyne, hjelpeløse, helt overlatt til andres ansvar, hvorfor skal jeg ikke hjelpe et lite liv om jeg kan?
Jeg er et sånt type menneske som setter for meg en plan og så holder jeg meg til den.
I ca en time.
Så når mjauingen var blitt desperat på kvelden, hadde jeg fått nok. Fornuften hadde ingenting mer fornuftig å komme med her, om ikke vi hadde mulighet til å ha katt så var det synd for nå skulle den kattungen finnes.
Løen var en sånn stor skummel løe, som i dagslys var åpen og søt og i nattens mulm og mørke forvandlet seg til alle de grusomste gap. Det hjalp heller ikke å ha en sterk spotlight i det ene hjørnet, for det betød store mørke skygger i de andre.
Utstyrt med en bitteliten lommelykt, en veldig høy puls og et mot større enn frykten bega jeg meg ut i mørket og inn blandt alle skyggene og alle de vettskremte villkattene som bodde der. Mens jeg jobbet meg forbi løse planker og gammelt høy, vogner og gammelt seleutstyr mens katter fløy og klorte seg forbi Hufsa med lyset som kom mot dem, var det ingenting annet enn den mjauingen jeg klarte å høre. Den ble sterkere når jeg nærmet meg, det hørtes ut som at den faktisk ikke engang var gjemt bort.
Etter steg som føltes som år besteg jeg rotet og lyste inn i høyet. Var det her jeg hørte mjauingen? Jeg klatret inn i høyet, og fikk veltet meg over til den andre siden da lysstrålen fra lommelykten fikk fanget noe. Der var den! En liten svart og hvit kattunge med et gap på størrelse med en fugleunge og to søte trekantede ører som skalv i gråten.
Det er kanskje ikke vanskelig å se det for seg nå, katten kunne ikke stikke av og dermed var den fanget. For første gang i hånden på et menneske, så sulten som den aldri hadde vært før og forlatt av mamma.
Jeg kan bare tenke meg hvor redd han må ha vært.
Når Hufsa i mørket kom og fanget ham.
Det ble jo som en slags fødsel den kvelden. Jeg beseiret frykten og svettet meg gjennom den lange reisen frem til den lille, og vel fremme fikk jeg den i hendene og alt var bare bra.
Det ble som en sånn uventet styrtfødsel hvor man plutselig satt med sjokket over å ha fått et helt lite hjelpeløst liv å ta vare på og ikke hadde man mat og ikke hadde man utstyr eller noen ting.
For å si det sånn, den natten sov jeg ingenting. Den lille pusen sov sikkert så godt som han aldri hadde gjort før, med full mage og varmt og fint. (Visste du at det finnes morsmelkerstatning for kattunger? Det lærte jeg den gangen da spørsmålet om "hva kan pus få å drikke" dukket opp.)
Dagen etter kom og selv om jeg var fornøyd med å ha fått den lille til å overleve natten så føltes det fremdeles ikke helt bra.
Jeg hadde jo nemlig vært og kikket etter kattungene døgnet før, da mjauingen begynte. Jeg visste nemlig at der var flere kattunger i det kullet. Hvor var resten?
Jeg tok det vanlige morgenstellet hos hestene og da jeg gikk fra stallen og opp til huset hørte jeg et mjau. Eller?
Jeg måtte stoppe og lytte, det var så svakt. Jeg måtte ha fått sånne babytraumer i løpet av natten, og blitt så redd for at kattungen skulle mjaue etter mammaen sin at jeg hørte syner. Men idet jeg skulle gå, hørte jeg det igjen.
Jeg hørte denne gangen hvor det kom fra og inni et grøfterør utenfor løen kunne jeg høre en skriking som ikke kunne tilegnes en kattunge engang. Denne var alvorlig desperat og det var ingen nytte i å se etter pusemamma. Det var meg det nå. Det er 13 år siden.
Hadde jeg gjort hva fornuften sa meg den sommerkvelden så ville hjertet mitt vært en mindre fargerik plass, huset mitt ville vært fullt av gnagere i veggene og dobermannen ville aldri kunne jaget halvtjukke pusekatter på tunet bare for å se om de snart snudde seg for å klore henne på snuten.
De to pusekattene er gamle nå. Ansett som senior av veterinærene. Kattene mine har levd et fint liv her på gården, fri tilgang til mus, all den frihet enhver pusekatt kunne ønske seg og all den kos og mat og myke liggeplasser et seniorhjerte trenger for å klare seg gjennom harde vintre her på sørlandet.
Det er jo ingen som vet akkurat når dagen kommer. Dagen da et hjerte slutter å slå. Det er sikkert ingen av oss som ønsker å vite når det er, tenk så mye falsk oppmerksomhet du hadde fått dagen før du døde...
Den dagen er nærmere for mine katter nå enn de var da jeg fant dem for 13 år siden da jeg lukket øynene og fulgte hjertet. Tilbake fikk jeg en evighet. En evighet av vennskap, pels og uendelige mengder smale blunk med øynene, en evighet av minner og gode tanker om noen som bestod av pels og kjærlighet og sylskarpe klør.
De har fulgt meg på tur etter tur, de har klatret tre etter tre, de har løpt runde på runde. Den ene har til og med klemt seg under et bilhjul, og likevel, her er de.
Hadde jeg lukket hjertet den gangen og samtidig øynene, så ville jeg også lukket meg selv for muligheten til å se gjennom et helt puseliv hvor mye det kan bety, et øyeblikks empati. Vilje til å hjelpe. Makt til å forandre.
Den ene av de to har vært en ulykkesfugl, han falt ned fra stor høyde da han var liten og jeg trodde at han skulle stryke med. Jeg vet ikke hvorfor han klarte seg, om det var fordi jeg holdt ham i hendene mine, om det var fordi tårene mine vasket pelsen hans eller om det var fordi han ville leve. Kanskje det var alt sammen.
Jeg trodde rampestreker og skjeve kattehopp fra store høyder var slutt for mange år siden, men det skjedde likevel.
Han hang sikkert fast i en klo og rev den av samtidig, før han sannsynligvis falt, 4-5 meter ned i kjelleren under løen. For da han kom gående opp veien her så han ikke god ut, han kom fordi jeg ropte og ropte og ropte. Jeg visste at noe var galt, men hvor kan man begynne å lete når natten har kommet for lengst? Jeg ropte slik man roper på ulydige unger som ikke vil inn på kvelden, man er streng og stemmen bærer, man maner og man trygler og ber instendig om å komme nå.
Så han kom.
Sakte, haltende, han satt seg underveis.
Jeg trodde han skulle dø. I hendene mine. En gang til satt jeg der med ham, så ham forsvinne bak lukkede øyne.
Jeg holdt ham som jeg gjorde da han var pusebaby, jeg sang til ham, tårene mine rant ned i pelsen, jeg fikk blikket, og følelsen av at nå.... Nå skjer det. Han var kommet hjem til meg for å ligge i varmen min en siste gang.
Da jeg motvillig gikk og la meg den kvelden trodde jeg at nå hadde jeg sett ham i live for siste gang.
Dagen etter dro vi til veterinæren, hvor veterinæren nesten så litt dumt på meg. Hvor ble krisen av?
Ja jeg vet ikke. Jeg vet faktisk ikke hvordan den sorte og hvite pusekatten min kunne komme seg så fort, og når han sannsynligvis har fallt der han gjorde så er det et under at han i det hele tatt kan gå på bena.
Jeg tenker på alle de gangene han har vært uheldig, de gangene han har blitt skadet. Jeg tenker på hvor flaks jeg har hatt. Hvor heldig jeg er som har en sånn fin katt som ham. Ja, begge to selvfølgelig.
Og hvor grusomt det er å sitte der med det som faktisk er mitt første barn (med pels og klør og hale men likevel), og tro, at nå.... dør han.
De som aldri har hatt dyr vet ikke hva jeg snakker om. De fnyser nok litt og sier at det er bare en katt. De vil aldri forstå dybden i et slikt tap.
Hva man har hatt og hva man mister. Eller som jeg, den dagen, ikke mistet likevel.
Jeg har brukt hele dagen på å fortelle denne lille historien, det var vanskeligere enn jeg trodde. Ikke fordi jeg ikke ville fortelle, men fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle formulere meg. Jeg har nok talt mer med hjertet enn med ordene denne gang, for hvordan kan man tale annerledes om noen man har delt liv med så lenge, og hvordan kan man fortelle en historie som egentlig handler om en frykt alle har i seg, uten å la den farge alt sammen.
Jeg tror jeg klarte det. Jeg tror jeg klarte å formidle at kjærlighet er kjærlighet, enten den har pels eller hud.
Ha en god natt, og gi pusen din en ekstra kos i kveld. Hilsen pusemammaen.
Jeg var på løen for å gjøre kveldsstellet for hestene da jeg hørte mjauing for hundrede gang. Hele dagen hadde jeg gått og hørt på noe jeg mente kunne være en kattunge som ropte, men jeg hadde latt meg styre av fornuften og tok ikke til å lete. Kattemamma ville nok ta seg av den saken selv.
Hele dagen gikk jeg og hørte på mjauingen, den ble sårere og sårere. Fornuften min begynte å ta form av tortur, jeg hadde jo aldri latt et menneskebarn ligge og gråte hele dagen selv om jeg den gang ikke var blitt mamma enda. Hvorfor skulle jeg la et annet type barn ligge og rope? Barn er barn i mine øyne, hjelpeløse, helt overlatt til andres ansvar, hvorfor skal jeg ikke hjelpe et lite liv om jeg kan?
Jeg er et sånt type menneske som setter for meg en plan og så holder jeg meg til den.
I ca en time.
Så når mjauingen var blitt desperat på kvelden, hadde jeg fått nok. Fornuften hadde ingenting mer fornuftig å komme med her, om ikke vi hadde mulighet til å ha katt så var det synd for nå skulle den kattungen finnes.
Løen var en sånn stor skummel løe, som i dagslys var åpen og søt og i nattens mulm og mørke forvandlet seg til alle de grusomste gap. Det hjalp heller ikke å ha en sterk spotlight i det ene hjørnet, for det betød store mørke skygger i de andre.
Utstyrt med en bitteliten lommelykt, en veldig høy puls og et mot større enn frykten bega jeg meg ut i mørket og inn blandt alle skyggene og alle de vettskremte villkattene som bodde der. Mens jeg jobbet meg forbi løse planker og gammelt høy, vogner og gammelt seleutstyr mens katter fløy og klorte seg forbi Hufsa med lyset som kom mot dem, var det ingenting annet enn den mjauingen jeg klarte å høre. Den ble sterkere når jeg nærmet meg, det hørtes ut som at den faktisk ikke engang var gjemt bort.
Etter steg som føltes som år besteg jeg rotet og lyste inn i høyet. Var det her jeg hørte mjauingen? Jeg klatret inn i høyet, og fikk veltet meg over til den andre siden da lysstrålen fra lommelykten fikk fanget noe. Der var den! En liten svart og hvit kattunge med et gap på størrelse med en fugleunge og to søte trekantede ører som skalv i gråten.
Det er kanskje ikke vanskelig å se det for seg nå, katten kunne ikke stikke av og dermed var den fanget. For første gang i hånden på et menneske, så sulten som den aldri hadde vært før og forlatt av mamma.
Jeg kan bare tenke meg hvor redd han må ha vært.
Når Hufsa i mørket kom og fanget ham.
Det ble jo som en slags fødsel den kvelden. Jeg beseiret frykten og svettet meg gjennom den lange reisen frem til den lille, og vel fremme fikk jeg den i hendene og alt var bare bra.
Det ble som en sånn uventet styrtfødsel hvor man plutselig satt med sjokket over å ha fått et helt lite hjelpeløst liv å ta vare på og ikke hadde man mat og ikke hadde man utstyr eller noen ting.
For å si det sånn, den natten sov jeg ingenting. Den lille pusen sov sikkert så godt som han aldri hadde gjort før, med full mage og varmt og fint. (Visste du at det finnes morsmelkerstatning for kattunger? Det lærte jeg den gangen da spørsmålet om "hva kan pus få å drikke" dukket opp.)
Dagen etter kom og selv om jeg var fornøyd med å ha fått den lille til å overleve natten så føltes det fremdeles ikke helt bra.
Jeg hadde jo nemlig vært og kikket etter kattungene døgnet før, da mjauingen begynte. Jeg visste nemlig at der var flere kattunger i det kullet. Hvor var resten?
Jeg tok det vanlige morgenstellet hos hestene og da jeg gikk fra stallen og opp til huset hørte jeg et mjau. Eller?
Jeg måtte stoppe og lytte, det var så svakt. Jeg måtte ha fått sånne babytraumer i løpet av natten, og blitt så redd for at kattungen skulle mjaue etter mammaen sin at jeg hørte syner. Men idet jeg skulle gå, hørte jeg det igjen.
Jeg hørte denne gangen hvor det kom fra og inni et grøfterør utenfor løen kunne jeg høre en skriking som ikke kunne tilegnes en kattunge engang. Denne var alvorlig desperat og det var ingen nytte i å se etter pusemamma. Det var meg det nå. Det er 13 år siden.
Hadde jeg gjort hva fornuften sa meg den sommerkvelden så ville hjertet mitt vært en mindre fargerik plass, huset mitt ville vært fullt av gnagere i veggene og dobermannen ville aldri kunne jaget halvtjukke pusekatter på tunet bare for å se om de snart snudde seg for å klore henne på snuten.
De to pusekattene er gamle nå. Ansett som senior av veterinærene. Kattene mine har levd et fint liv her på gården, fri tilgang til mus, all den frihet enhver pusekatt kunne ønske seg og all den kos og mat og myke liggeplasser et seniorhjerte trenger for å klare seg gjennom harde vintre her på sørlandet.
Det er jo ingen som vet akkurat når dagen kommer. Dagen da et hjerte slutter å slå. Det er sikkert ingen av oss som ønsker å vite når det er, tenk så mye falsk oppmerksomhet du hadde fått dagen før du døde...
Den dagen er nærmere for mine katter nå enn de var da jeg fant dem for 13 år siden da jeg lukket øynene og fulgte hjertet. Tilbake fikk jeg en evighet. En evighet av vennskap, pels og uendelige mengder smale blunk med øynene, en evighet av minner og gode tanker om noen som bestod av pels og kjærlighet og sylskarpe klør.
De har fulgt meg på tur etter tur, de har klatret tre etter tre, de har løpt runde på runde. Den ene har til og med klemt seg under et bilhjul, og likevel, her er de.
Hadde jeg lukket hjertet den gangen og samtidig øynene, så ville jeg også lukket meg selv for muligheten til å se gjennom et helt puseliv hvor mye det kan bety, et øyeblikks empati. Vilje til å hjelpe. Makt til å forandre.
Den ene av de to har vært en ulykkesfugl, han falt ned fra stor høyde da han var liten og jeg trodde at han skulle stryke med. Jeg vet ikke hvorfor han klarte seg, om det var fordi jeg holdt ham i hendene mine, om det var fordi tårene mine vasket pelsen hans eller om det var fordi han ville leve. Kanskje det var alt sammen.
Jeg trodde rampestreker og skjeve kattehopp fra store høyder var slutt for mange år siden, men det skjedde likevel.
Han hang sikkert fast i en klo og rev den av samtidig, før han sannsynligvis falt, 4-5 meter ned i kjelleren under løen. For da han kom gående opp veien her så han ikke god ut, han kom fordi jeg ropte og ropte og ropte. Jeg visste at noe var galt, men hvor kan man begynne å lete når natten har kommet for lengst? Jeg ropte slik man roper på ulydige unger som ikke vil inn på kvelden, man er streng og stemmen bærer, man maner og man trygler og ber instendig om å komme nå.
Så han kom.
Sakte, haltende, han satt seg underveis.
Jeg trodde han skulle dø. I hendene mine. En gang til satt jeg der med ham, så ham forsvinne bak lukkede øyne.
Jeg holdt ham som jeg gjorde da han var pusebaby, jeg sang til ham, tårene mine rant ned i pelsen, jeg fikk blikket, og følelsen av at nå.... Nå skjer det. Han var kommet hjem til meg for å ligge i varmen min en siste gang.
Da jeg motvillig gikk og la meg den kvelden trodde jeg at nå hadde jeg sett ham i live for siste gang.
Dagen etter dro vi til veterinæren, hvor veterinæren nesten så litt dumt på meg. Hvor ble krisen av?
Ja jeg vet ikke. Jeg vet faktisk ikke hvordan den sorte og hvite pusekatten min kunne komme seg så fort, og når han sannsynligvis har fallt der han gjorde så er det et under at han i det hele tatt kan gå på bena.
Jeg tenker på alle de gangene han har vært uheldig, de gangene han har blitt skadet. Jeg tenker på hvor flaks jeg har hatt. Hvor heldig jeg er som har en sånn fin katt som ham. Ja, begge to selvfølgelig.
Og hvor grusomt det er å sitte der med det som faktisk er mitt første barn (med pels og klør og hale men likevel), og tro, at nå.... dør han.
De som aldri har hatt dyr vet ikke hva jeg snakker om. De fnyser nok litt og sier at det er bare en katt. De vil aldri forstå dybden i et slikt tap.
Hva man har hatt og hva man mister. Eller som jeg, den dagen, ikke mistet likevel.
Jeg har brukt hele dagen på å fortelle denne lille historien, det var vanskeligere enn jeg trodde. Ikke fordi jeg ikke ville fortelle, men fordi jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle formulere meg. Jeg har nok talt mer med hjertet enn med ordene denne gang, for hvordan kan man tale annerledes om noen man har delt liv med så lenge, og hvordan kan man fortelle en historie som egentlig handler om en frykt alle har i seg, uten å la den farge alt sammen.
Jeg tror jeg klarte det. Jeg tror jeg klarte å formidle at kjærlighet er kjærlighet, enten den har pels eller hud.
Ha en god natt, og gi pusen din en ekstra kos i kveld. Hilsen pusemammaen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar