Inn i en annen verden
Jeg liker å reise. Jeg har ikke vært allverdens steder og er ingen gjenganger på de vante sydenplassene, men jeg er ordentlig heldig og har vært på noen helt fantastiske steder i mitt liv.
En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden.
Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se.
Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min.
Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en fin tur basert på lokale krefter og kultur langt i fra turismen. Midt i blinken for oss.
Målet var en heller rar innsjø som egentlig ikke var mye annet enn et brunt vann, men reisen til vannet vil jeg aldri komme til å glemme.
Da vi forlot strendene og svingte inn på de grusete og støvete veiene som ledet rett inn i jungelen var det som om jungelen ønsket oss velkommen med et lokk av stillhet. De nakne Volkswagen motorene i boggiebilene hadde hamret lenge og gjort det hele til en relativt monotom reise hvor lite annet enn piskende vind og stampende motor kunne høres. Idet sjåføren svingte inn i tett jungel ble lyden dempet nesten ned til det uhørlige, bare noen hundre meter inn i jungelen ble bilene i følget stoppet og alle motorer ble stille. Man kunne bare høre jungelens lyder, fugler, en og annen gekko, og vindens sakte vandring gjennom bladverk laget av enorme hengende blader og trekroner.
Det var som om sjåførene ba jungelen om lov til å entre stillheten med sine bråkete hester, det ble omgitt av jegerens respekt for byttet "takk for offeret", like etter var følget i fart igjen men likevel var det som om boggiebilene hadde lovet å være litt mer stille nå. Man hørte grusen sprette under gummihjulene, man hørte insektene knitre, man hørte fuglene flakse og slå seg vei gjennom tett jungel. Bare macheten manglet. Så nært føltes det hele.
Da vi entret det lille brune vannet og tok pause, ville de fleste sette seg til å spise lunsj. Jeg hadde fått nok av å sitte og ville ut i vannet og stå, hele dagen hadde jeg tenkt på vannet, det var som om det ropte på meg, det visste at jeg kom og det visste at jeg var der. Mat kunne vente, jeg kunne ikke.
Jeg klorte av meg sandalene og gikk sakte, ett steg om gangen ut i det iskalde vannet helt til det nådde meg til knærne.
Jeg kikket ned, ingen fisk var å se, ingen planter kunne antydes. Det hele var brunt og gjørmete, litt for kjedelig. Hva var det jeg hadde gledet meg til å få se?
Idet jeg ser ned i vannet igjen ser jeg det, den rare energien som nå har blitt en så viktig del av boka, det som bærer, driver og definerer figurene som er med i den, det som gjør at man vet at man følger en historie som handler om et sted som ligner på dette, men som ikke er HER.
Men der.
Det er en annen verden, så lik til denne vi er i nå, så umiskjennelig lik til alt vi kjenner og likevel så grunnleggende annerledes.
Der og da så jeg hva som skiller vår verden fra den som eksisterer i boka. Den boka jeg først begynte å skrive noen år senere, når jeg da hadde fått samlet meg nok viten om den og nok selvtillit til å begynne på fortellingen.
Der nede rundt tærne mine så jeg små sirkler av lys, lys som endret seg og flyttet på seg tilsynelatende helt på egenhånd. Som om lyset var levende bevegde det seg for mitt indre litt på måfå slik en liten fisk ville gjort, eller et lysvesen. Ja, om de finnes. Lyset skiftet farge fra hvitt til lilla og blått og gult og tilbake igjen, så forsvant det i et bittelite dryss av glitrende lys og borte ble det.
Et lys fòr utover overflaten på vannet idet jeg hevet blikket, som et glimt av strøm reiste det fra meg i rasende fart og dekket hele vannet på et øyeblikk. Jeg snudde meg for å se om noen andre hadde sett det, men alle var opptatte med sitt.
Smilende snudde jeg meg tilbake, og lyset fortsatte sin reise på nytt, som om vannet ville at jeg skulle se dette èn gang til.
Ytterst i vannkanten glimtet det sterkt før det fortsatte innover i jungelen i en velformet bue og forsvant opp i luften og ble borte som i et puff av glitter på nyttårsaften.
Jeg har "sett" slikt før, men da er det tordenvær i luften og en relativt høy samling av energi i nærheten, likevel. Det å se med lukkede øyne er noe av det mest spennende jeg kan gjøre.
Jeg smilte igjen der jeg stod, bare dette alene var verdt den lange turen langs strendene.
Hva var det jeg så der nede i vannet?
Var det virkelig, eller var det et resultat av min glitrende fantasi?
Den fantasien som aldri har skuffet meg, fantasien som fra første stil skaffet meg høye karakterer på skolen, fantasien som skremmer meg fra å gå ut i skogen i mørket, fantasien som alltid lager en god historie for barna, var det nå den som spilte ut for fri maskin... Ja, det var jo det.
Men for et lite øyeblikk.
Bare tenk deg...
Om verden bestod av små vesener du ikke kan se. At blomstene synger. At tanker blir til lys, og følelser blir til farger.
At for hvert steg du tar på jorden så sender du nesten usynlige glimt av lys der du treffer.
Hvis du har et ønske så vil lyset du har i ditt indre, komme frem og lede vei.
Tenk deg, bare for et lite øyeblikk...
At grunnen til at hester ikke er mørkeredd er fordi de kan se dette lyset
Og følge det, med lukkede øyne.
At hestene vet hvor den beste maten er fordi lyset fører dem til det. At hestene som alltid lever i balanse med naturen har fri tilgang til denne kilden.
Bare for et bittelite øyeblikk,
se for deg at du trengte hjelp i stummende mørke og snart kjente du pels og fnisende latter rett i nærheten. Du har ikke noe annet valg enn å stole på at de vil deg vel, for de ser og det gjør ikke du.
Tenk deg, at du leter etter noe viktig men du vet ikke hva. At du leter men kan ikke finne. Og du prøver å komme deg hjem igjen til den andre verdenen der du ikke kan se alle disse lysene, ikke kan høre plantene som snakker, der du vet at trær ikke kan gå.
Bare tenk deg for et lite øyeblikk at du har en bok i hendene dine, og snart vil reisen din begynne. Rett under hendene dine, mellom alle radene med tekst og ord så finner du frem. Kanskje du allerede nå har vekket lyset inni deg, det banker på og vil ut.
Ut for å lede deg på riktig vei, inn i din helt egne verden av farger, ukjente skapninger og lys.
En av de mest fantastiske og unike reisene jeg har hatt var en ferietur til Brasil for mange år siden.
Jeg og min mann reiste langt avgårde fra det kalde nord for å finne et sted vi kunne ha lange late dager i en hengekøye på en strand lenger enn øyet kunne se.
Vi lengtet etter varme, bølgesus og lange drinker i skyggen, og jeg kan jo si at det var på akkurat den reisen jeg oppdaget det som nå har blitt essensen i boken min.
Sammen med en lokal boggiekjører reiste vi langs de lange hvite strendene i timesvis mot Natal, helt nord i Brasil. Vi hadde pekt oss ut et bittelite turistmål langt inn i jungelen, og med 35 grader i skyggen, og raske sandbiler med morsomme lokale flåteferger manøvrert av innbyggere med lange staver som de dyttet flåtene fremover med og fikk mynter som takk, ble det en fin tur basert på lokale krefter og kultur langt i fra turismen. Midt i blinken for oss.
Målet var en heller rar innsjø som egentlig ikke var mye annet enn et brunt vann, men reisen til vannet vil jeg aldri komme til å glemme.
Da vi forlot strendene og svingte inn på de grusete og støvete veiene som ledet rett inn i jungelen var det som om jungelen ønsket oss velkommen med et lokk av stillhet. De nakne Volkswagen motorene i boggiebilene hadde hamret lenge og gjort det hele til en relativt monotom reise hvor lite annet enn piskende vind og stampende motor kunne høres. Idet sjåføren svingte inn i tett jungel ble lyden dempet nesten ned til det uhørlige, bare noen hundre meter inn i jungelen ble bilene i følget stoppet og alle motorer ble stille. Man kunne bare høre jungelens lyder, fugler, en og annen gekko, og vindens sakte vandring gjennom bladverk laget av enorme hengende blader og trekroner.
Det var som om sjåførene ba jungelen om lov til å entre stillheten med sine bråkete hester, det ble omgitt av jegerens respekt for byttet "takk for offeret", like etter var følget i fart igjen men likevel var det som om boggiebilene hadde lovet å være litt mer stille nå. Man hørte grusen sprette under gummihjulene, man hørte insektene knitre, man hørte fuglene flakse og slå seg vei gjennom tett jungel. Bare macheten manglet. Så nært føltes det hele.
Da vi entret det lille brune vannet og tok pause, ville de fleste sette seg til å spise lunsj. Jeg hadde fått nok av å sitte og ville ut i vannet og stå, hele dagen hadde jeg tenkt på vannet, det var som om det ropte på meg, det visste at jeg kom og det visste at jeg var der. Mat kunne vente, jeg kunne ikke.
Jeg klorte av meg sandalene og gikk sakte, ett steg om gangen ut i det iskalde vannet helt til det nådde meg til knærne.
Jeg kikket ned, ingen fisk var å se, ingen planter kunne antydes. Det hele var brunt og gjørmete, litt for kjedelig. Hva var det jeg hadde gledet meg til å få se?
Idet jeg ser ned i vannet igjen ser jeg det, den rare energien som nå har blitt en så viktig del av boka, det som bærer, driver og definerer figurene som er med i den, det som gjør at man vet at man følger en historie som handler om et sted som ligner på dette, men som ikke er HER.
Men der.
Det er en annen verden, så lik til denne vi er i nå, så umiskjennelig lik til alt vi kjenner og likevel så grunnleggende annerledes.
Der og da så jeg hva som skiller vår verden fra den som eksisterer i boka. Den boka jeg først begynte å skrive noen år senere, når jeg da hadde fått samlet meg nok viten om den og nok selvtillit til å begynne på fortellingen.
Der nede rundt tærne mine så jeg små sirkler av lys, lys som endret seg og flyttet på seg tilsynelatende helt på egenhånd. Som om lyset var levende bevegde det seg for mitt indre litt på måfå slik en liten fisk ville gjort, eller et lysvesen. Ja, om de finnes. Lyset skiftet farge fra hvitt til lilla og blått og gult og tilbake igjen, så forsvant det i et bittelite dryss av glitrende lys og borte ble det.
Et lys fòr utover overflaten på vannet idet jeg hevet blikket, som et glimt av strøm reiste det fra meg i rasende fart og dekket hele vannet på et øyeblikk. Jeg snudde meg for å se om noen andre hadde sett det, men alle var opptatte med sitt.
Smilende snudde jeg meg tilbake, og lyset fortsatte sin reise på nytt, som om vannet ville at jeg skulle se dette èn gang til.
Ytterst i vannkanten glimtet det sterkt før det fortsatte innover i jungelen i en velformet bue og forsvant opp i luften og ble borte som i et puff av glitter på nyttårsaften.
Jeg har "sett" slikt før, men da er det tordenvær i luften og en relativt høy samling av energi i nærheten, likevel. Det å se med lukkede øyne er noe av det mest spennende jeg kan gjøre.
Jeg smilte igjen der jeg stod, bare dette alene var verdt den lange turen langs strendene.
Hva var det jeg så der nede i vannet?
Var det virkelig, eller var det et resultat av min glitrende fantasi?
Den fantasien som aldri har skuffet meg, fantasien som fra første stil skaffet meg høye karakterer på skolen, fantasien som skremmer meg fra å gå ut i skogen i mørket, fantasien som alltid lager en god historie for barna, var det nå den som spilte ut for fri maskin... Ja, det var jo det.
Men for et lite øyeblikk.
Bare tenk deg...
Om verden bestod av små vesener du ikke kan se. At blomstene synger. At tanker blir til lys, og følelser blir til farger.
At for hvert steg du tar på jorden så sender du nesten usynlige glimt av lys der du treffer.
Hvis du har et ønske så vil lyset du har i ditt indre, komme frem og lede vei.
Tenk deg, bare for et lite øyeblikk...
At grunnen til at hester ikke er mørkeredd er fordi de kan se dette lyset
Og følge det, med lukkede øyne.
At hestene vet hvor den beste maten er fordi lyset fører dem til det. At hestene som alltid lever i balanse med naturen har fri tilgang til denne kilden.
Bare for et bittelite øyeblikk,
se for deg at du trengte hjelp i stummende mørke og snart kjente du pels og fnisende latter rett i nærheten. Du har ikke noe annet valg enn å stole på at de vil deg vel, for de ser og det gjør ikke du.
Tenk deg, at du leter etter noe viktig men du vet ikke hva. At du leter men kan ikke finne. Og du prøver å komme deg hjem igjen til den andre verdenen der du ikke kan se alle disse lysene, ikke kan høre plantene som snakker, der du vet at trær ikke kan gå.
Bare tenk deg for et lite øyeblikk at du har en bok i hendene dine, og snart vil reisen din begynne. Rett under hendene dine, mellom alle radene med tekst og ord så finner du frem. Kanskje du allerede nå har vekket lyset inni deg, det banker på og vil ut.
Ut for å lede deg på riktig vei, inn i din helt egne verden av farger, ukjente skapninger og lys.
Kommentarer
Legg inn en kommentar