miovind - Michelle Orningård

I det jeg løfter av dekkenet, sier pelsen til ponnien poff. Jeg fniser. Ponni blåser hardt i nesen og tramper med den ene foten. Som om han protesterer. Jeg drar pelskammen over ham. I hvert drag faller håndfuller av tykk vinterpels. Jeg synes jeg er litt ufin når jeg fniser av en tykk liten ponni, jeg er ingen sylfide selv. Jeg kommer på at det er lenge siden han var i sin beste alder.  "Jeg var vakker når jeg var ung. Jeg var slank, og jeg var rask. Jeg kunne løpe fort med hodet senket. Du aner ikke hvor mange av de små frekke jeg skrellet av meg under en busk!" Jeg fniser igjen. Ser for meg ponni i sin frekkeste alder. Med en skrikende unge på ryggen. Dunk, en gren. Jeg som ikke engang liker ponnier. Jeg ler slemt av det jeg ser for meg. Hadde det vært meg, så hadde jeg blitt så sint. Og alt jeg kunne gjort var å se bakdelen av den frekke ponnien som løp avgårde med luggen til værs. Han må ha vært en ponni for seg selv. Jeg smiler. Kjenner på at jeg er for gammel til å sit...

  Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord.  Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrre...

  Lenge har jeg kviet meg for å oppsummere dette året. Året 2020.  Det grusomme året hvor vi ble stengt inne i våre egne hus sammen med våre egne og med masse dopapir. Året hvor vi talte i tunger om hvor ensomme vi alle var og vi lot Netflix gå på repeat for å overdøve leksehjelp og barnegråt.  Året vi alle vil glemme.  (Ok, det var ikke helt slik, men kanskje nesten, litt?) For meg var ikke 2020 slik. Det var tungt ja, men ikke fordi jeg var ensom. Ikke fordi jeg hadde for mye dopapir heller. (Fatter ikke hva folk tenkte på når de hamstret dopapir?) Og heller ikke fordi jeg på noen måte syntes det var vanskelig å være hjemmelærer for småskolebarn.  Det var tungt fordi jeg møtte meg selv.  Jeg møtte meg selv på den måten at verden ble normalisert i min målestokk. Det ble sosialt akseptert å unngå andre. Det ble sosialt forventet å være selektiv med hvem man hadde innpå livet sitt. Det ble sosialt akseptert med avstand, hysterisk håndhygiene og hjemmeværende...

 Det er så mye jeg har lyst til å skrive om. Milevis med skog er krysset, både fysisk og mentalt. Så mange oppdagelser, så mange opplevelser. Men like sikkert som at solen bringer dag, så bringer natten mørket.  Det har lagt sitt teppe over meg. Jeg ser det først som en varm trøst og glede over å få hvile uten tilskuere. Så blir det tettere, det kveler, det tvinger fast hender og føtter og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å se at det skjer. Og så får jeg panikk. Det er da det virkelige mørket utløses. Det som spiser meg opp fra innsiden, og gjør det umulig å fokusere på noe annet enn mørket. Før eller siden må jeg lukke øynene. Det sies at det ikke er mørket man er redd, men det som du tror finnes i det. I mørket mitt finnes det ingen. Absolutt ingen.  Hva skremmer deg mest av alt?

 Skogen ropte meg til seg. Igjen.  Den har den effekten.  På regnværsdager er den svaret. Den speiler det som mangler i meg. Jeg pakket kurven, kniven og hunden og så gikk vi. Innover. Akkurat denne skogen er helt spesiell. Jeg vet ikke hvor mange som vet om den, inngangen er godt skjult fra omverdenen rett ved en vei. Idet man dukker under de første grenene og tråkker ut i den myke mosen, så blir det helt stille.  Det er som å gå inn i en annen verden. Jeg liker dem, de andre verdenene... De finnes inni meg. Og rundt meg. Jeg liker når de møtes, som her. Det virker som stedet sprakk opp av fjellet en gang for mange millioner år siden. Og alt som skjedde etterpå har vært mose, trær og vær.  Lyden er tett og skjermet. Som i et lydstudio. Det skjerper sansene mine, tillater meg å bedre legge merke til andre ting. Jeg elsker det. Jeg elsker følelsen av den myke, kalde mosen. Knirkingen i trærne. Fuglene. Vannet over støvelen. Lyset som alltid kommer ovenfra og gir ...

 Jeg pakket soppkurven denne kvelden også. Jeg hadde akkurat sagt at jeg ikke skulle ut så sent. Så jeg gikk ut så sent.  Chihuahua spurtet etter meg. Snart var hun foran. Snart bak. Snart snusefast i en gresstust. En liten karamellfarget rakett suste rundtom. Sopptur! Vi kikket etter sopp, vi plukket blåbær. Og flått. Sistnevnte ufrivillig. Det er ganske morsomt å se en chihuahua plukke blåbær... Gjerne verdt turen alene. Så liten hund, så høye blåbær. Vi fant ingen sopp. Eller. Vi fant sopp men det var sånne skumle, sånne som vi ikke plukker. Men chihuahua hun fant noe. Bak meg så stoppet hun plutselig. Hun stoppet sånn type stopp som føles. Jeg snudde meg, lurte på hva det var nå.  Hun knurret et knurr.  Ikke et sånt "jeg har hørt noe rart" knurr. Men et "jeg begynner å bli redd" knurr. Man blir naturligvis redd når den bittelille hunden knurrer et fryktsomt knurr. Ikke fordi hunden er skummel, men fordi den bittelille hunden absolutt ikke er en stor dobermann. O...