miovind - Michelle Orningård

Jeg elsker høsten. Det er som om årstiden gir åpning for at det er lov å ikke være lykkelig hele forbaska tiden. Jeg hører at folk sier at "Høsten er så trist" og "jeg liker ikke mørket, og tåken, og kulden". Jeg liker ikke kulde jeg heller, men jeg liker mørket. Jeg føler meg fanget, innelåst og immobil, i sterkt sollys. Jeg føler meg fri, ubegrenset og levende når det blir mørkere. Det er når skyggene blir lange og den tynne luen og høy hals kommer frem, at jeg blomstrer. Hadde jeg vært en plante, så hadde jeg blomstret på høsten. Endelig min tid til å skinne! Det er når den skarpe, litt gnistrende, luften kommer at jeg våkner til live. Når man kan slutte å myse mot alt som skinner, når man kan gå tur og det knitrer under bena. Før man slipper å ta på seg fem lag med klær for å nå ut til bilen. Ingen forventer at alle er lykkelige når man går rundt og fryser. Forventningene er borte, det er helt ok å gjemme seg under luen, og unnskyldningen "Nei,...

Jeg tenkte bare å nevne at det virker kanskje som at jeg bare svever rundt i skogen og har store åndelige tanker om det meste. Men det er dog bare unntaket, mest er jeg en skikkelig klumsete elefant i skogen og nå skal du få lese hvordan det kan se ut. (Klumsete er jeg hvor som helst forsåvidt). Å gå i skogen er veldig fint, for er det èn ting skogen er god på så er det å jorde deg. Og vil du ikke, så skal du!  Jeg gikk og dinglet i skogen (ok, jeg var på utkikk etter sopp og da ser jeg bare etter sopp og ikke hvor jeg går), og plutselig var jeg "fanget" mellom to utspring av en bekk. Så jeg forsøkte å ta meg en enkel løsning, og prøvde å oppføre meg som en lettfotet bambi, uten helt å være det. Så jeg gjør det jeg på forhånd trodde kom til å skje (man tar alltid en kjapp sannsynlighetsvurdering, gjør man ikke?). Jeg snubler og faller bakover. Med føttene låst foran og i høyde over meg, redder jeg kurven med èn hånd og den andre klarer på en eller annen rar måte å ...

Det var tanken første gang jeg leste igjennom manuset mitt. Jeg var så skuffet at det tok all energi ut av prosjektet i ett eneste dragsug. Og så tok det to år før jeg turte å sette i gang med det igjen. Jeg knakk alt jeg hadde av selvtillit på å lese manuset mitt. Det jeg hadde skrevet og det jeg trodde jeg hadde skrevet var så absurd langt i fra hverandre at det ødela absolutt alt... Da jeg startet på ny to år etter, så var det akkurat det jeg gjorde. Jeg startet helt på ny. Jeg hadde glemt hva jeg trodde jeg skrev, og jeg klarte nå å lese bare det som stod. Og så innså jeg hva som var problemet. Fordi, jeg er en personlighetstype som er litt som en pose med blandet godteri, du vet aldri hva du får akkurat den dagen. Gjennom livet har jeg nok fått litt for mye kritikk rettet mot den egenskapen, og i strevet etter å bli forutsigbar og kanskje mer stabil akkurat som alle andre, så har jeg jaget etter å gi fra meg akkurat samme biten hver eneste gang. Og når jeg så skulle skr...

Jeg tok med meg den lille hunden min, soppkurven og støvlene og la ut på tur i skogen. Målet var å plukke sopp. Men oppgaven var å åpne en dør. En av mange dører, som gjennom årene har blitt lukket. Hva skjedde med livet? Det var ikke et spørsmål jeg stilte meg selv den gangen jeg pakket sammen pakkenellikene mine og flyttet på hybel som fjortenåring. Jeg var ivrig, målrettet og så meg ikke tilbake den gangen. Men hva skjedde egenlig? Med hun der målrettede jenta som padlet rett frem i livet. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg holdt oppe farten fordi jeg visste innerst inne det at, hvis jeg senker farten så stopper jeg helt opp. Fordi det var nemlig akkurat det som skjedde. Jeg sakket farten, og så stoppet jeg helt opp. For sånne som meg, med bokstaver inni navnet. ADHD. Så handler livet om å aldri stoppe. Du senker farten knapt for å hvile, og hvile er noe du gjør bare fordi du ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg har aldri, frivillig, lagt meg før kl 00.  Det...