Soppen og drømmen om å gå i skogen
Jeg tok med meg den lille hunden min, soppkurven og støvlene og la ut på tur i skogen.
Målet var å plukke sopp. Men oppgaven var å åpne en dør. En av mange dører, som gjennom årene har blitt lukket.
Hva skjedde med livet?
Det var ikke et spørsmål jeg stilte meg selv den gangen jeg pakket sammen pakkenellikene mine og flyttet på hybel som fjortenåring. Jeg var ivrig, målrettet og så meg ikke tilbake den gangen.
Men hva skjedde egenlig? Med hun der målrettede jenta som padlet rett frem i livet. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg holdt oppe farten fordi jeg visste innerst inne det at, hvis jeg senker farten så stopper jeg helt opp.
Fordi det var nemlig akkurat det som skjedde. Jeg sakket farten, og så stoppet jeg helt opp.
For sånne som meg, med bokstaver inni navnet. ADHD. Så handler livet om å aldri stoppe. Du senker farten knapt for å hvile, og hvile er noe du gjør bare fordi du ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg har aldri, frivillig, lagt meg før kl 00. Det finnes ikke en celle i kroppen min som er enig i å legge seg når energinivået er på topp.
Men det som skjedde det var at voksenlivet tok helt over.
Krav. Forventninger. Krav. Forventninger.
Jeg er ikke en type som trives i sånne omgivelser.
Av den enkle grunn at jeg har enorme krav til meg selv. Og jeg har enorme forventninger til hva jeg selv kan utføre. Jeg trenger ikke mer press utenfra, jeg har allerede installert nok. MER enn nok.
Men så er det jo sånn da, at livet forventer ting uansett.
Og i hver storm så knekker et tre i skogen.
Og likt er det inni meg, hver gang det blåser som værst så knekker det noe.
Når ADHD'n har nektet meg å stoppe og kjenne etter...
så sier det seg selv at jeg faktisk har vært en vandrende katastrofe i meg selv.
Etter mange år under press, og etter mange stormer som har etterlatt seg knekte trær over hele mitt sinn så ble jeg stoppet.
Det er jo derfor jeg har panikkangst.
Det er fordi den åpner en dør så fort at jeg ikke finner sjans i havet til å lukke den, og der inne er et kaos større enn huset mitt etter en lørdag med regnvær...
Dere som har fulgt med har fått med dere at stormene har rast i det siste. Ikke inni et lukket rom i mitt sinn, men fremme, med åpen dør.
Det er slitsomt, og det koster.
Vi har akkurat hatt barnebursdag i huset også, og om ikke dèt trigger alt på en gang så gjør ingenting det..!
Selv om unger var greie og maten ble spist, ingenting knuste og ingen begynte å gråte så sitter man igjen med restene av sin egen angst. Det må ut.
Jeg kanaliserer mitt i å bokstavelig talt gå UT.
Jeg har alltid gått til hestene, men de par siste år har ikke hest stått i sentrum for meg av forskjellige årsaker. Derimot har SOPP blitt en fin unnskyldning for å gå seg en yndig tur i skogen.
Og derfor, med kurven i hånden og sopp for øyet gikk jeg ut.
Jeg drømte om den i natt.
Gule stilker i evige baner. Brune hatter, som løv på bakken. Barskog, og grantrær.
Da jeg våknet i morges følte jeg at skogen ropte på meg. Jeg ville egentlig bare sove videre, men skogen ropte bare høyere.
Den "ropte" høyere ved å vise meg bilder av soppen jeg hadde drømt om.
Og så viste den meg bilder av at jeg satt meg ned og fant sopp.
Og så fikk jeg følelsen av at jeg gikk i skogen.
Jeg ble egentlig bare irritert når jeg ikke klarte å finne ut av HVOR jeg fant denne forlokkende soppen. Det er et helt år siden jeg spiste den sist... jeg har tenkt på den i nesten et helt år...
Jeg føler faktisk noen ganger sånn at planter har en bevissthet. De kan dukke opp når du trenger dem, de kan vise vei for deg. De kan hjelpe deg. Eller de kan guide deg.
Den siste tiden har de eteriske oljene mine dukket opp og nærmest presset seg på meg.
Jeg har spesielt èn som jeg føler et intenst behov for å innta hver gang jeg åpner flasken, i går luktet jeg på den rett før jeg gikk og la meg.
Kanskje var det derfor skogen klarte å nå igjennom til meg?
Kanskje var det fordi jeg luktet på oljen?
Kanskje var det fordi jeg var sliten?
Kanskje var det bare fordi det passet.
Det spiller ingen rolle, men for meg henger ting sammen. Oljen ledet meg ut i skogen på jakt etter sopp. På en plass jeg ikke har lett før. Et sted jeg vanligvis ikke går. Og i skogen fant jeg en bit av meg selv som jeg har lett etter.
Etter en time på kryss og tvers av stien jeg fulgte.
Viftende litt som en sommerfugl til høyre og til venstre, over her og under der.
Så ble jeg sliten. Jeg glemmer å spare meg, jeg elsker å virre rundt og følge energien på tur, jeg blir kanskje som en hund som får ferten av noe.
Akkurat for langt til å "bare rulle seg tilbake" til bilen. Akkurat for høyt oppe til å unngå større anstrengelser for å gå tilbake.
Låst fast i skogen.
En langtrukket sorg veltet over meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg aner at det kan være fordi jeg så veldig gjerne ville gå skikkelig langt. Når jeg for en gangs skyld hadde ordnet meg ut på turen, besteget den bratte og lange bakken og endelig kunne gå innover skauen.
Og så ville ikke kroppen mer.
Inni meg, to sider.
Den ene siden ivrig etter mer tur, den andre siden klar for å gå hjem.
Sinnet mitt, løste det med sorg. Ingen særlig løsning det heller.
Og mens jeg stod der så lamslått av den plutselige slitenheten, med kurven hengende så langt ned at gresset tok den i mot, og hunden tett plassert foran føttene mine som en voktende sfinx, så hørte jeg en stemme.
En velkjent, men likevel ukjent stemme. Drevet frem gjennom vinden. Man kunne bare høre suset i tretoppene, og gresset som skiftet. Knapt en lyd
Kun en følelse, fra jorden. Fra vinden. Fra vannet.
"Kom hit, sitt hos meg. Hvil deg her".
Jeg følte hvor det kom fra. Et svært grantre, med gamle mosekledde grener løftet knapt over det lave gresset. Og innunder der en perfekt plass, tørr, inviterende.
Så jeg satt meg der. Hørte på den beroligende lyden av gammelt grantre i vinden. Jeg husket at jeg satt slik ofte som liten. Jeg klatret så høyt opp jeg kunne, og gjemte meg der oppe.
Nå gjemte jeg meg der nede.
I favnen av det jeg en gang følte en sterk tilhørighet til. Og det er der jeg må gå.
Inn i favnen av trygghet.
Små innsyn. Stor effekt.
Så, da jeg satt sånn og tenkte, fant jeg først èn sopp. Og når du ser èn, så ser du ofte flere. Og det ble som en sang, en sang av sjokkartet, intens glede inni hjertet. Herregud en hel koloni!
Og det var dit jeg skulle gå. Det var dit den sakte formaningen om å lete etter sopp, ville ha meg.
Tilbake i tryggheten. Tilbake til treet.
Tilbake til den gangen jeg hadde en forankring i livet selv.
Så gikk vi lett og ivrig hjem igjen.
Jeg, hunden og all den fine traktkantarellen.
Og en ny, åpnet dør inni meg.
Jeg har aldri vært så glad for vind som jeg var i dag.
Soppeklem herfra.
Målet var å plukke sopp. Men oppgaven var å åpne en dør. En av mange dører, som gjennom årene har blitt lukket.
Hva skjedde med livet?
Det var ikke et spørsmål jeg stilte meg selv den gangen jeg pakket sammen pakkenellikene mine og flyttet på hybel som fjortenåring. Jeg var ivrig, målrettet og så meg ikke tilbake den gangen.
Men hva skjedde egenlig? Med hun der målrettede jenta som padlet rett frem i livet. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg holdt oppe farten fordi jeg visste innerst inne det at, hvis jeg senker farten så stopper jeg helt opp.
Fordi det var nemlig akkurat det som skjedde. Jeg sakket farten, og så stoppet jeg helt opp.
For sånne som meg, med bokstaver inni navnet. ADHD. Så handler livet om å aldri stoppe. Du senker farten knapt for å hvile, og hvile er noe du gjør bare fordi du ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg har aldri, frivillig, lagt meg før kl 00. Det finnes ikke en celle i kroppen min som er enig i å legge seg når energinivået er på topp.
Men det som skjedde det var at voksenlivet tok helt over.
Krav. Forventninger. Krav. Forventninger.
Jeg er ikke en type som trives i sånne omgivelser.
Av den enkle grunn at jeg har enorme krav til meg selv. Og jeg har enorme forventninger til hva jeg selv kan utføre. Jeg trenger ikke mer press utenfra, jeg har allerede installert nok. MER enn nok.
Men så er det jo sånn da, at livet forventer ting uansett.
Og i hver storm så knekker et tre i skogen.
Og likt er det inni meg, hver gang det blåser som værst så knekker det noe.
Når ADHD'n har nektet meg å stoppe og kjenne etter...
så sier det seg selv at jeg faktisk har vært en vandrende katastrofe i meg selv.
Etter mange år under press, og etter mange stormer som har etterlatt seg knekte trær over hele mitt sinn så ble jeg stoppet.
Det er jo derfor jeg har panikkangst.
Det er fordi den åpner en dør så fort at jeg ikke finner sjans i havet til å lukke den, og der inne er et kaos større enn huset mitt etter en lørdag med regnvær...
Dere som har fulgt med har fått med dere at stormene har rast i det siste. Ikke inni et lukket rom i mitt sinn, men fremme, med åpen dør.
Det er slitsomt, og det koster.
Vi har akkurat hatt barnebursdag i huset også, og om ikke dèt trigger alt på en gang så gjør ingenting det..!
Selv om unger var greie og maten ble spist, ingenting knuste og ingen begynte å gråte så sitter man igjen med restene av sin egen angst. Det må ut.
Jeg kanaliserer mitt i å bokstavelig talt gå UT.
Jeg har alltid gått til hestene, men de par siste år har ikke hest stått i sentrum for meg av forskjellige årsaker. Derimot har SOPP blitt en fin unnskyldning for å gå seg en yndig tur i skogen.
Og derfor, med kurven i hånden og sopp for øyet gikk jeg ut.
Jeg drømte om den i natt.
Gule stilker i evige baner. Brune hatter, som løv på bakken. Barskog, og grantrær.
Da jeg våknet i morges følte jeg at skogen ropte på meg. Jeg ville egentlig bare sove videre, men skogen ropte bare høyere.
Den "ropte" høyere ved å vise meg bilder av soppen jeg hadde drømt om.
Og så viste den meg bilder av at jeg satt meg ned og fant sopp.
Og så fikk jeg følelsen av at jeg gikk i skogen.
Jeg ble egentlig bare irritert når jeg ikke klarte å finne ut av HVOR jeg fant denne forlokkende soppen. Det er et helt år siden jeg spiste den sist... jeg har tenkt på den i nesten et helt år...
Jeg føler faktisk noen ganger sånn at planter har en bevissthet. De kan dukke opp når du trenger dem, de kan vise vei for deg. De kan hjelpe deg. Eller de kan guide deg.
Den siste tiden har de eteriske oljene mine dukket opp og nærmest presset seg på meg.
Jeg har spesielt èn som jeg føler et intenst behov for å innta hver gang jeg åpner flasken, i går luktet jeg på den rett før jeg gikk og la meg.
Kanskje var det derfor skogen klarte å nå igjennom til meg?
Kanskje var det fordi jeg luktet på oljen?
Kanskje var det fordi jeg var sliten?
Kanskje var det bare fordi det passet.
Det spiller ingen rolle, men for meg henger ting sammen. Oljen ledet meg ut i skogen på jakt etter sopp. På en plass jeg ikke har lett før. Et sted jeg vanligvis ikke går. Og i skogen fant jeg en bit av meg selv som jeg har lett etter.
Etter en time på kryss og tvers av stien jeg fulgte.
Viftende litt som en sommerfugl til høyre og til venstre, over her og under der.
Så ble jeg sliten. Jeg glemmer å spare meg, jeg elsker å virre rundt og følge energien på tur, jeg blir kanskje som en hund som får ferten av noe.
Akkurat for langt til å "bare rulle seg tilbake" til bilen. Akkurat for høyt oppe til å unngå større anstrengelser for å gå tilbake.
Låst fast i skogen.
En langtrukket sorg veltet over meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg aner at det kan være fordi jeg så veldig gjerne ville gå skikkelig langt. Når jeg for en gangs skyld hadde ordnet meg ut på turen, besteget den bratte og lange bakken og endelig kunne gå innover skauen.
Og så ville ikke kroppen mer.
Inni meg, to sider.
Den ene siden ivrig etter mer tur, den andre siden klar for å gå hjem.
Sinnet mitt, løste det med sorg. Ingen særlig løsning det heller.
Og mens jeg stod der så lamslått av den plutselige slitenheten, med kurven hengende så langt ned at gresset tok den i mot, og hunden tett plassert foran føttene mine som en voktende sfinx, så hørte jeg en stemme.
En velkjent, men likevel ukjent stemme. Drevet frem gjennom vinden. Man kunne bare høre suset i tretoppene, og gresset som skiftet. Knapt en lyd
Kun en følelse, fra jorden. Fra vinden. Fra vannet.
"Kom hit, sitt hos meg. Hvil deg her".
Jeg følte hvor det kom fra. Et svært grantre, med gamle mosekledde grener løftet knapt over det lave gresset. Og innunder der en perfekt plass, tørr, inviterende.
Så jeg satt meg der. Hørte på den beroligende lyden av gammelt grantre i vinden. Jeg husket at jeg satt slik ofte som liten. Jeg klatret så høyt opp jeg kunne, og gjemte meg der oppe.
Nå gjemte jeg meg der nede.
I favnen av det jeg en gang følte en sterk tilhørighet til. Og det er der jeg må gå.
Inn i favnen av trygghet.
Små innsyn. Stor effekt.
Så, da jeg satt sånn og tenkte, fant jeg først èn sopp. Og når du ser èn, så ser du ofte flere. Og det ble som en sang, en sang av sjokkartet, intens glede inni hjertet. Herregud en hel koloni!
Og det var dit jeg skulle gå. Det var dit den sakte formaningen om å lete etter sopp, ville ha meg.
Tilbake i tryggheten. Tilbake til treet.
Tilbake til den gangen jeg hadde en forankring i livet selv.
Så gikk vi lett og ivrig hjem igjen.
Jeg, hunden og all den fine traktkantarellen.
Og en ny, åpnet dør inni meg.
Jeg har aldri vært så glad for vind som jeg var i dag.
Soppeklem herfra.
Kommentarer
Legg inn en kommentar