miovind - Michelle Orningård

Jeg er en drømmer. Noen av de største tingene i livet mitt har jeg drømt. Jeg vet ikke om jeg drømmer det og så blir det manifestert i virkeligheten fordi jeg har fantasert det frem, eller om jeg drømmer om det fordi det skal skje. Men uansett er det fint, synes jeg. Jeg har drømt om ankomsten av hver eneste hund vi har hatt. Jeg drømte at min første kaldblodshest kom til meg. Jeg har drømt om ferieturer, nye venner og til og med plagg jeg skulle sy. Begge mine banditt-unger har jeg drømt om før de dukket opp. Alt viktig, og også uviktig, har jeg drømt om. Og så har det skjedd. Da jeg bestemte meg for å skrive bok, hadde jeg visst lenge hva jeg skulle skrive om. I lang tid hadde jeg våknet av drømmer så virkelige at de føltes som en hendelse jeg hadde kommet rett ut av. Sengen min kunne vært en portal, så tett føltes det. Jeg følte rester av barnåler i håret og mose under føttene, en distinkt duft av skog omkranset meg. Det hadde vært der. Nå var det ikke der. Jeg tror du ...

Jeg skulle meske meg med en iskrem, helt i hemmelighet for de to nysgjerrige storspisende iskremglupske ungene. Jeg sniker meg ut på kjøkkenet, åpner forsiktig den knirkende fryserdøren og klarer merkelig nok å liste en fet liten iskrem ut av skuffen uten en eneste lyd. Jeg lister meg tilbake til sofaen med grop i, godsofaen min. Jeg var helt utslitt, og velig klar for et øyeblikk alene sammen med iskremen. Idet jeg river forsiktig i papiret som omringer iskremen, blir stillheten utenfor til å ta og føle på. Om noen med barn vet hva jeg snakker om, så skjønner dere hvilken følelse som krøp sakte nedover ryggraden min. Om noen uten barn vil forstå; Du drømmer en drøm om at du sniker deg rundt i et hus som ikke er ditt, og du vet at en morder er etter deg. Og så snubler du i noe, og akkurat da ser du morderen stå med ryggen mot deg og har sett på deg gjennom et speil hele tiden... Håpet du hadde er borte for alltid og nå står det mellom kondis og evnen til å løpe fort...

Vet du hva dine kjernebehov er? Nå tenker jeg ikke på søvn, mat og drikke. Men dine indre følelsesmessige behov. De som driver deg inn i forhold, ut av dem, de som teller antall barn du vil ha/ikke ha, de behovene som dikterer hva du ønsker å bli når du blir voksen. Dette er noe jeg har tenkt på i det siste. Jeg har tenkt på det, MYE. Da jeg var yngre var det lett å forholde seg til disse behovene. Michelle 8 år: Jeg elsker hester. Jeg elsker å tegne og male. Jeg hater pytt i panne. Dette var ting som var helt ubestridelige, det fantes ingen kraft i verden som kunne snu disse ønskene. En frarøvelse av dette ville ødelagt alt. En sikker knusning av ens indre person. Det har heller ikke endret seg. Michelle 30 pluss: Jeg elsker hester. Jeg elsker å tegne og male. Jeg hater fremdeles den grusomme greia kalt "matrett", pytt i panne, som jeg velger å kalle fytt i faen (ja jeg sa det.) Nå sa jeg i begynnelsen at dette ikke handlet om mat, og så nevner jeg mat. Me...

Men det gjør ingenting! Noen ganger er en vegg noe nyttig. Ofte kan den veggen være, akkurat det den er, en vegg. Men i dette tilfellet ble den en smekk i nakken og et lite spark i ræva til meg selv. "Kom deg ut av hullet, Orningård, skjeeeerpings!" Det var akkurat det jeg trengte, faktisk... Nå var det ikke sånn at jeg TRODDE jeg kom til å bli antatt, jeg håpte jo selvfølgelig (ellers hadde jeg aldri sendt inn). Men, at jeg sendte inn manus var et lite rop om hjelp. Og å bli avvist, gjorde akkurat det jeg håpte på; Jeg møtte veggen, og med all det samlede moment som plutselig ikke fikk noe sted å gå, så sprengte det veggen og førte til at jeg endelig så en vei videre. Jeg kan være en liten luring av og til, jeg vet hvordan jeg skal provosere. Enkelte er helt sikkert enige i dèt, men jeg mener at jeg vet hvordan jeg skal provosere meg selv til å ta de endringene jeg trenger å ta. Hvorfor måtte jeg gå helt til forlag og bli refusert? Fordi noen ganger sklir jeg he...