miovind - Michelle Orningård

Av Michelle Orningård Jeg løp avgårde bortover veien. Annethvert steg ga meg fart, annethvert steg fikk meg til å bite meg i leppa for å ikke skrike ut i smerte. Med en sko og en uten løp jeg forbi folk og biler. Hunder bjeffet truende på meg, et barn begynte å gråte da hun så meg. Jeg også. Jeg måtte spasere da jeg kom til asfaltverden. Det var lenge siden jeg hadde løpt, man løp ikke sittende sammenkrøpet i et forlatt avløpssystem. Nå var jeg fri. Løsslatt. Hva gjør man med frihet? Jeg hoppet over porten og landet med begge bena på grusen foran huset mitt. Det gjorde ikke vondt lenger. Nøkkelen fant jeg i sprekken mellom kledning og betonggulv, nøyaktig der jeg hadde lagt den. Nødnøkkelen, den jeg brukte når jeg glemte hvor jeg hadde gjort av den andre. Jeg vrengte meg inn døren og sparket av meg den ene skoen, den sprang oppetter veggen som om den forsøkte å stikke av. Det lå to like sko ved siden av hverandre. I stuen satt hun og så på tv. Dr. Phil. Uenige tvillinger...

av Michelle Orningård Jeg var raskt i seng den neste kvelden. Jeg slukket lyset og lukket øynene samtidig. Det ble som et formelt møte med natten denne gang. Hei og hade. Jeg fant frem til henne på egenhånd. Jeg gikk inn det store avløpsrøret og fulgte veggen bortover. Jeg fant sprekken i betongen akkurat der dagslyset måtte gi slipp for mørket, trakk inn magen og klemte meg gjennom. Innenfor presset jeg meg mellom røret og veggen samtidig som jeg prøvde å kvele følelsen av panikk. Jeg stavret meg avgårde til jeg fant åpningen inn i betongbygget. Jeg løp nedover betongtrappene. To trapper ned. Jeg kunne skimte mitt eget fotspor, rottene kunne få ha de neste trappene for seg selv. Jeg fulgte rommene videre, tre rom inn møtte jeg et gulaktig lysskjær. Hun lå på sengen sin med ryggen mot meg. Det fantes ingen bevegelse, ikke et eneste sukk var å høre. I går hadde hun vært så redd og pustet så tungt. Nå var det merkelig stille. Jeg la hånden min på skulderen hennes. Dyttet f...

Novelle av Michelle Orningård (bilde lånt fra etsy) Hun fikk nesten hjertet mitt til å stoppe opp bare ved synet av henne. Brøkdelen av det sekundet det tok meg å innse at hun var levende, brukte jeg på å tenke på hvor grusomt det var å måtte gå ned hit hvor jeg ikke ville være. Hele dagen hadde jeg gått med en merkelig følelse inni meg. En slags stein lå på innsiden og rullet frem og tilbake. Et par ganger stoppet jeg opp ved den riktige tanken, men så slapp den unna som en klinkekule og fortsatte rullingen. Det tynget. Da jeg lå i sengen min på kvelden, var det som om steinen i magen rullet opp på hjertet mitt og la seg lagelig til der. Ingenting er usynlig når det ligger på hjertet. Jeg innså at jeg ikke kom meg unna, og spurte i et sukk inni meg; "Hva er du og hva vil du." Jeg var egentlig ikke interessert i svaret, det skal jeg innrømme. Jeg var mest interessert i søvnen men jeg visste at dette ikke kom til å forsvinne av seg selv, så jeg tok på meg oppgaven ...

Jeg skulle klippe stoff. Og så lyttet jeg om det var barn i nærheten men det var det ikke så jeg sjanset og hev stoffet ut på kjøkkengulvet. Der brukte jeg 5 minutter på å brette hele lengden slik at det lå riktig og uten krøll. Velour er ikke lett å få flatt. Og hva skjedde? Jo, det kom et barn med et stort glis, freste over det hele, rullet og hadde det kjempemorro. Og så løp barnet avgårde med latter og håret på elektrisk. Så var det bare å begynne på nytt igjen da. En annen dag!