miovind - Michelle Orningård

"Det er liksom derfor livet mitt er så til de grader istykkerkokt", tenkte jeg, med hodet over en dampende gryte med lapskaus. Potetbitene hadde kokt så lenge at de var borte. De var blitt til en del av alt det andre. De var på en måte visket ut. Hvisket(...) utover det andre. "Det er sånn jeg gjør det... Lar det koke så lenge at det blander seg inn i noe annet og blir borte. Snedig. Og utspekulert, gjort, Michelle". Du har sikkert opplevd akkurat det samme. Alle "greiene" i livet ditt blir borte i resten av greiene. Alt rører seg sammen, og kanskje det til og med har slukt deg hel. Eller du har ventet så lenge på å ta handling at når du kommer til handlingen så er det ingenting igjen der å gjøre noe med. Det har rent bort i det andre, infiltrert seg med resten. Det samler seg opp i en ball. Et garnnøste av floker og klumper. Det koster mye krefter å rydde opp i det, enklere å bare la det ligge i kurven. Innta en flokkmentalitet som "en av fle...

Jeg har gått rundt med en dårlig følelse i magen i hele dag. Jeg har ikke helt klart å sette fingen på det, var det maten? Var det mangelen på søvn? Var det noe annet..? Jeg trodde jeg hadde undertrykket deg, gamle dustevenn. Jeg trodde jeg hadde gjemt deg så godt at du aldri ville få se dagens lys igjen. Jeg gjorde mitt beste for å gjemme deg der ingen noen gang ville finne deg, selv ikke artsfrender med samme konsistens som deg selv ville få tilgang. Aldri. Etter sist gang skremte du meg sånn at jeg følte jeg måtte velge mellom å leve eller å gi meg hen til galskapen. Følelsen av å bli puttet ned i en bøtte med isvann, bakbundet og uten sjanse til å trekke pusten, kan skremme selv den tøffeste der ute. Det er jeg nemlig helt sikker på. For selv om jeg har nerver av papir på noen ting, er jeg knallhard på andre ting. Så jeg vet da litt om å være fryktløs. Forrige gang skremte du livet av meg på en butikk, en stakkars handlevogn full i varer ble med ett et fjell å bestige...

I natt drømte jeg. I hånden min satt en liten gul fugl. Med fjærne så nært huden min at jeg kunne kjenne varmen fra den lille kroppen. I hånden min satt en liten gul fugl med en kjærlighet så stor at jeg fremdeles kjenner den stryke seg mot kinnet mitt. Den fløt fra hånden og over i hjertet. Der fylte den opp hver krik og krok med myke, varme fjær. Det er så lenge siden jeg har drømt noe jeg husker når jeg våkner. Drømmen var en slik som du våkner fra og ser deg rundt, etter dem du drømte om. Det var så nydelig å drømme. Men det er så bunnløst vondt å ikke finne dem der. Den lille fuglen var noen jeg kjente godt. En gang i tiden var hun det kjæreste jeg hadde. En terrorist på vinger. Et orakel med nebb. Lys på jorden. Fremdeles et lys, med et budskap om kjærlighet og tilhørighet, nærhet og omtanke. Noen ganger kunne jeg tenke meg å sove bare litt til. Bare ett minutt til i den intense oppmerksomheten til en bitteliten gul undulat. Håper lyset nådde deg også i da...