Historie fra en kveld i stallen
Jeg har så mange historier i meg som vil ut. Men ingen av dem har ord. Jeg sirkler rundt malebordet hver dag, jeg ser historiene for meg på lerretet. Fargene. Glitteret. Strøkene. Men jeg får det ikke ut. Det er akkurat som om det sitter fast inni fingertuppene. Hendene mine verker hver dag, det er som om det hadde hjulpet å stikke hull på dem for å slippe det ut. I stedet har jeg brukt hendene mine på å stryke over den fine lille ponnien vi har nå. Han har mye å fortelle, han er en godt voksen ponni. Han har levd et liv. Hver kveld lister jeg meg ut og banker på stalldøren. Der venter han. Akkurat høy nok til å se over døra si med ett øye og ett øre. Han lytter etter sporene mine i snøen. Knirk, knirk, knirk. Lyden av sko gjennom frysetørket snø minner meg om barndommen. Jeg husker at vi gikk til bussen i mørket, bare lyden av knitrende snø under skoen avslørte at en ny dag med nye eventyr ventet. Jeg føler hver kveld at jeg går ut på et nytt eventyr. Jeg må ikke forstyrre...