Gå til hovedinnhold

Skogstur

Jeg liker å gå tur.
Hver tur er som en oppdagelsesreise, og turen trenger hverken være lang eller lagt opp etter plan for å inneholde de mest spennende funn.

I dag ville ungene ut og gå tur ganske tidlig og selv om jeg er relativt lite giret på aktivitet tidlig på dagen ble jeg med.
Jeg merket jo fort at ungene mine har et annet tempo enn meg selv, så unger og hund forsvant relativt fort avgårde så jeg gikk nå der og dinglet for meg selv som vanlig.

Ikke lenge etter fant jeg dem igjen trippende utålmodig foran et felt tre som lå over veien. Her har gårdseieren kappet opp et tre som hadde møtt bakken for litt siden, og ungene så på treet som verdens største fjell skulle man se på hvor tafatte de stod der og klaget på hindringen.

Men som vanlig når det dukker opp hindringer så var det en mening med det hele.
Jeg ønsket meg en gang for veldig lenge siden, chaga. Jeg har gått og ønsket meg å finne det i mange mange år og hadde bestemt meg for at om jeg ikke finner så er det ikke til meg. Her i fjor fant jeg plutselig et tre i skogen vår som bød på den mest fantastiske chaga. Ikke bare var den lavt nede, lett å få tak i og passe stor, den var rett ved veien. Altså superdupervanvittig lett tilgjengelig for meg. Det er utrolig rart å tenke på at den er plassert akkurat der den er, for jeg har kjørt forbi der med hest nesten daglig i nesten ti år.

Tilbake til ungene. De stod der beseiret, ved stammen på dette treet som var så stort som et fjell for dem. Idet jeg roper at jeg kommer, jeg kommer, så ser jeg at treet ender der inni hvor jeg mente jeg hadde sett den chagaen sist. (Natur er litt merkelig sånn, om man ikke har gps på det så kan det tilsynelatende flytte på seg og bli borte) Jeg ropte på ungene og ba de om å komme å lete med meg.
Så vi lette og vi lette, på stammen som lå nede og stammene som stod rundt. Ingenting. Idet jeg oppgitt begynner å innse at chagaen jeg fant i fjor er borte i år, så ser jeg noe nede ved rotvelten der ungene hadde ventet.
Og hva annet enn en NY bit chaga dukket opp.

Noen meter lenger nedover fant jeg treet som hadde chagaen fra i fjor. Den hadde blitt løs, og jeg kunne vrengt den av og tatt med meg hjem, men jeg har lyst å ha med øks for å hakke den opp med en gang.

Jeg antar at dette betyr at jeg må begynne å bruke den, jeg ba om den og her er den, BRUK den nå da.

Ungene var superfornøyde etter den lille ekspedisjonen ut til venstre, og løp ivrig forbi stammen som hadde lagt der som et fjell. Hindringen var borte, og nå kunne turen fortsette.

Jeg elsker slike turer, man vet aldri hva man finner :)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Minner

Det kan være en duft, eller en lyd, eller kanskje en følelse.
Den bringer deg tilbake i tid, den tar deg med på en rask reise gjennom, kanskje, mange mange år.
Som om en tunnel åpner seg i ditt indre lar den deg få se akkurat det som minner deg der og da, duften, lyden eller følelsen.
Ofte er det ikke nok til å åpne hele bildet av hva det nå enn var som var der, men noe pirret nysgjerrigheten din. Det var noe der. Noe glemt. Noe viktig.

Kanskje går det et par minutter med intens tankearbeid.
Kanskje går det en dag, eller to, hvor spørsmålet flyter inn og ut fra bevisstheten: Hva var dette?
Men plutselig kommer det. Som en foss slår det over deg, noen ganger setter det deg ut, noen ganger får det deg til å le eller til å gråte. Et minne om en svunnen tid, et bilde av et øyeblikk som ønsket å komme frem og å minne deg om noe.

Det var det som skjedde da det første bildet av en annen verden dukket opp for mitt indre den gufne høstdagen på skolebenken. Et tema jeg følte jeg hadde …

Vennskap

Du har sikkert noen sånne du også, venner.
Alle har dem, noen har gode venner, noen har bekjente venner og noen har uvenner.
På barneskolen var vi venner/uvenner sånn ca annenhver dag, det er godt den tiden er over.

Flere av oss har kanskje firbente venner, eller skjellete venner, eller fjærkledde venner. Jeg liker alle dyr, og undulater og høner er like kjært som hund og hest. Kryp med flere ben kan jeg styre meg for, men får jeg se på dem på trygg avstand er fasinasjonen og gleden like stor.

Jeg har alltid vært utrolig glad i hester, og jeg begynte tidlig å mase på hest. Jeg trodde jo aldri at jeg skulle få ha hest men jeg kunne jo mase sånn for sikkerhets skyld.

Jeg hadde alt i hest. Dynetrekk, putetrekk, pennal, penner, tusjer og brevpapir med bilder av hest. Jeg var med i Pennyklubben, var du? Husker du gleden over å se den brune pakken med den gule hesten på som fylte opp hele postkassa slik at lokket var bittelitt åpent?
Å jeg får nesten ståpels på armene av det minnet. Bøker m…

Frykt

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært redd.
Redd for alt.
Mørket. Havet. Høyder. Store maskiner.
Sånne ting som jeg antar de fleste er eller kan være redde for en gang i blant eller helt kronisk.

Men å være redd for alt bærer ikke bare litt av det jeg akkurat nevnte. 
Også "teite" ting som å se bunnen på dypt vann, kokte reker, kjellere, fremtiden, og å kjøre bil.

Dette er kanskje det jeg selv vil putte i kategorien som relativt normalt og jeg hadde jo aldri ledd av noen som sa de var redde for reker. Ok, kanskje litt men det er ikke rekene som er greia. Men å pille dem. *grøss* (fnis)

Det jeg ville si, jeg har alltid vært redd for de skumle greiene.
De tingene som andre ikke ser.
Eller ikke hører.
Ikke føler.

Gufset over nakken når man er alene hjemme.
Skyggen utenfor døren når ingen skal inn.
Det pus freser på når ingen andre enn jeg og pus er hjemme.
Det jeg innbiller meg står å ser på meg i mørket når jeg sover.
 Jeg vil ikke se. Vil ikke høre.
VIL ikke vite!