Energi
Det er mer mellom himmel og jord enn vi kan se og høre.
Hele mitt liv har jeg følt en sterk tilhørighet til naturen, jeg husker at jeg ved leggetid hver kveld hørte uglen tute utenfor vinduet mitt da jeg var liten. Det ble som en nattasang fra "de der ute".
Jeg husker også at jeg på samme alder pleide å løpe rundt ute i skogen med en lommelykt i hånden (egentlig pleide jeg å putte den i munnen for da var lyset helt stødig, alle rare ting unger tenker på), skogen jeg løp rundt i er en relativt liten flekk blandingsskog omringet av et nedbeitet jorde og er ikke særlig skummel sånn egentlig. Men for et barn på 4-5 år burde det jo være mer enn nok ukjent territorie der inne til å skremme en bort fra å løpe rundt der når mørket senker seg.
Men jeg husker at jeg elsket å løpe rundt i den skogen. Sånn akkurat rett før barnetvtid, så det må jo ha vært på tidlig høst en gang rundt 4 og 5 års alder. Jeg husker at jeg tenkte at "de passer på meg" der inne i skogen. "De er vennene mine". Jeg husker at jeg visste hva slags dyr som befant seg inni skogen, og at jeg følte meg helt trygg. Jeg løp ut og inn av skogholtet, over og under stokker og busker og rundt trær. Jeg husker også at jeg aldri løp helt inn i skogen, jeg holdt meg der ute i kanten av skogen. Jeg har en erindring om at "de" hadde sagt at jeg var helt trygg der og ikke skulle gå helt inn i skogen.
Om det var mamma som hadde sagt det til meg, eller om det var disse usynlige "de'ene" som hadde sagt det det kan jeg ærlig talt ikke si. Men jeg synes fremdeles det er rart at jeg så fritt og uredd fant meg sånn til rette jeg som egentlig var et ganske lettskremt barn. Som voksen er bare tanken på å oppholde meg i svart skog noe som skremmer meg dypt. Det lurker ting der inne som jeg ikke ønsker å møte på. Der inne i dypet av skogen, der jeg aldri gikk da jeg var liten.
Det var helt naturlig for meg å vite det jeg visste, det var aldri noen kritiske spørsmål som ble stilt om hvordan jeg kunne vite at jeg var trygg der jeg var, eller hvordan jeg visste hvilke dyr som befant seg inni skogen. (Det var spesielt tre dyr som virket til å alltid oppholde seg i nærheten og det var hjort, hare og ugle. I den alternative verden er de tre en slags energetisk hellig treenighet som alle representerer viktige apsekter av menneskets betydning. DET var ikke noe jeg visste da jeg var liten.)
De kritiske spørsmålene kom først senere, og det gjorde etterhvert at jeg opplevde en indre splittelse. Skulle jeg fortsette å fortelle om slike ting og risikere å bli utstøtt av andre barn, eller skulle jeg slutte å fortelle om sånt og dermed øke sjansene for å bli inkludert?
Èn del kunne jeg vise og fortelle til andre, den andre delen måtte være hemmelig og skjult for de fleste.
Hjemme hos meg var det og er fremdeles akseptert at det finnes ting man ikke kan se og ikke kan høre. Det gjorde nok at den splittede delen i meg som fremdeles beholdt troen på at "de" var der ute og hjalp meg til å være trygg fortsatte å være en stor del av meg. Jeg snakket bare ikke like mye om det. Før nå.
Hele mitt liv har jeg levd etter èn regel, og den alene; Følg energien.
Det betyr i praksis at hvis "tilfeldighetene" viser deg vei så følger du etter.
Jeg har et helt konkret eksempel.
Jeg gikk på skole og klassen vår var på travbanen for å se på treningsanlegget og møte trenere tilknyttet banen, spise middag og se på travløp. Etter det første løpet skulle vi reise tilbake til skolen med skolebussen.
Jeg hadde på det tidspunktet holdt på med travhester en stund og følte IKKE for å reise hjem etter første løp.
Jeg visste at om jeg ikke reiste hjem med klassen nå ville jeg gå glipp av siste bussen til dit jeg bodde og risikerte å måtte gå veldig langt hjem på kvelden.
Jeg visste også at av de hestene som startet i dag var det ingen som skulle dit jeg bodde (jeg hadde lest programmet og kjente til en del navn).
Jeg hadde ikke lappen.
Jeg kunne ikke ringe familie eller venner for å få de til å hente meg.
Men jeg hadde jo SÅ lyst å være på travbanen!
Så jeg tenkte, okei. Jeg blir værende, og så får jeg bare i værste fall GÅ hjem. Jeg valgte å stole på at energien ville ordne for meg at jeg kom meg trygt hjem, og med den tryggheten i hjertet vinket jeg til de andre i klassen og gikk avgårde for å se på travløpene fra den GØYE siden, nemlig stallsiden.
Og det er jo her de fleste rygger baklengs ut av avgjørelsen jeg tok. TURTE jeg det?
Nei, men jeg stolte på at energien hjalp meg å komme meg hjem. For jeg gikk jo egentlig over på andre siden av travbanen for å finne noen jeg kunne sitte på med HELT hjem, ikke bare nesten hjem slik bussen ville gjort.
Jeg kastet terning med universet.
Jeg satset en trygg formening om å komme nesten helt hjem, og håpte på full pott i retur på å komme meg HELT hjem.
Jeg satset alt jeg hadde. Kastet terningen så høyt opp i luften som jeg kunne, og satset på at "de" der oppe ville fange den og legge den akkurat der jeg ville den skulle lande.
Så hva skjedde?
Jo nå skal du lese videre....
Jeg kjente jo stikket fra angsten om å ikke komme hjem når den lille skolebussen kjørte uten at jeg var med. Og mens jeg trippet meg over på stallsiden kjente jeg jo litt ekstra på følelsen av å være fast helt over på den feile siden av Bergen for dit jeg bodde.
Jeg travet lett avgårde for å kjøpe det jeg skulle kjøpe i utstyrsbutikken (man har jo alltid en grunn til å gjøre det man gjør, har man ikke?) og så spratt jeg lett bort til tribuneplassen foran kafèen der man pleier å stå og heie.
Løpet startet og folk kom til for å heie og rope på "sin" hest.
Og det var da jeg hørte en stemme jeg kjente.
Kunne det være...?
Joda, der rett på siden av meg befant det seg to ivrige damer som hadde hest på stallen rett ved der jeg bodde. De drev med ridehester, og hadde sådan ingen traver å heie på og hadde derfor heller ingen egentlig grunn til å oppholde seg der. Men de "hadde hatt så lyst å dra og spise middag på travbanen den dagen".
Jeg spurte selvfølgelig om de hadde plass hjem, og gjett hva...... Jeg kom meg helt hjem den dagen.
Dette har siden stått for meg som et godt eksempel på hva energien kan gjøre når man stoler på den.
Man lukker øynene, spør om det man trenger, og tillater universet å servere det som dukker opp.
Man kan brenne seg. Man kan risiere å ikke bli hørt. Man kan risikere ganske mye men akkurat da, akkurat der og akkurat i det øyeblikket hadde jeg ingenting å tape.
Man kan ikke miste, når man ikke har noe å tape, kan man vel?
Det er det jeg mener når jeg snakker om å "følge energien".
Det trenger ikke alltid å være så avansert. Eller med så stor innsats.
Man kan for eksempel ikke finne veien. Og så stopper man opp og sier inni seg; "Hjelp meg å finne veien til dit jeg skal". Og så må man følge med, et blink i en retning, et smil fra en fremmed, en due som flakser helt plutselig.
Man ser etter noe som tilfeldig fanger oppmerksomheten din.
Det er derfor jeg alltid har fnyst av tilfeldigheter. Jeg kaller dem "tilfeldigheter".
Helst kaller jeg det "energien".
Det var det jeg gjorde da jeg var liten. Jeg stolte på "de".
"De" lærte å stole på meg.
Hvem "de" er aner jeg ikke. Kanskje det ikke er noe. Men det "ingenting'et" har jammen meg bydd meg opp på mange eventyr gjennom årene.
Har du opplevd å "følge energien" noen gang, og funnet deg selv midt i det du drømte om eller ønsket deg?
Hele mitt liv har jeg følt en sterk tilhørighet til naturen, jeg husker at jeg ved leggetid hver kveld hørte uglen tute utenfor vinduet mitt da jeg var liten. Det ble som en nattasang fra "de der ute".
Jeg husker også at jeg på samme alder pleide å løpe rundt ute i skogen med en lommelykt i hånden (egentlig pleide jeg å putte den i munnen for da var lyset helt stødig, alle rare ting unger tenker på), skogen jeg løp rundt i er en relativt liten flekk blandingsskog omringet av et nedbeitet jorde og er ikke særlig skummel sånn egentlig. Men for et barn på 4-5 år burde det jo være mer enn nok ukjent territorie der inne til å skremme en bort fra å løpe rundt der når mørket senker seg.
Men jeg husker at jeg elsket å løpe rundt i den skogen. Sånn akkurat rett før barnetvtid, så det må jo ha vært på tidlig høst en gang rundt 4 og 5 års alder. Jeg husker at jeg tenkte at "de passer på meg" der inne i skogen. "De er vennene mine". Jeg husker at jeg visste hva slags dyr som befant seg inni skogen, og at jeg følte meg helt trygg. Jeg løp ut og inn av skogholtet, over og under stokker og busker og rundt trær. Jeg husker også at jeg aldri løp helt inn i skogen, jeg holdt meg der ute i kanten av skogen. Jeg har en erindring om at "de" hadde sagt at jeg var helt trygg der og ikke skulle gå helt inn i skogen.
Om det var mamma som hadde sagt det til meg, eller om det var disse usynlige "de'ene" som hadde sagt det det kan jeg ærlig talt ikke si. Men jeg synes fremdeles det er rart at jeg så fritt og uredd fant meg sånn til rette jeg som egentlig var et ganske lettskremt barn. Som voksen er bare tanken på å oppholde meg i svart skog noe som skremmer meg dypt. Det lurker ting der inne som jeg ikke ønsker å møte på. Der inne i dypet av skogen, der jeg aldri gikk da jeg var liten.
Det var helt naturlig for meg å vite det jeg visste, det var aldri noen kritiske spørsmål som ble stilt om hvordan jeg kunne vite at jeg var trygg der jeg var, eller hvordan jeg visste hvilke dyr som befant seg inni skogen. (Det var spesielt tre dyr som virket til å alltid oppholde seg i nærheten og det var hjort, hare og ugle. I den alternative verden er de tre en slags energetisk hellig treenighet som alle representerer viktige apsekter av menneskets betydning. DET var ikke noe jeg visste da jeg var liten.)
De kritiske spørsmålene kom først senere, og det gjorde etterhvert at jeg opplevde en indre splittelse. Skulle jeg fortsette å fortelle om slike ting og risikere å bli utstøtt av andre barn, eller skulle jeg slutte å fortelle om sånt og dermed øke sjansene for å bli inkludert?
Èn del kunne jeg vise og fortelle til andre, den andre delen måtte være hemmelig og skjult for de fleste.
Hjemme hos meg var det og er fremdeles akseptert at det finnes ting man ikke kan se og ikke kan høre. Det gjorde nok at den splittede delen i meg som fremdeles beholdt troen på at "de" var der ute og hjalp meg til å være trygg fortsatte å være en stor del av meg. Jeg snakket bare ikke like mye om det. Før nå.
Hele mitt liv har jeg levd etter èn regel, og den alene; Følg energien.
Det betyr i praksis at hvis "tilfeldighetene" viser deg vei så følger du etter.
Jeg har et helt konkret eksempel.
Jeg gikk på skole og klassen vår var på travbanen for å se på treningsanlegget og møte trenere tilknyttet banen, spise middag og se på travløp. Etter det første løpet skulle vi reise tilbake til skolen med skolebussen.
Jeg hadde på det tidspunktet holdt på med travhester en stund og følte IKKE for å reise hjem etter første løp.
Jeg visste at om jeg ikke reiste hjem med klassen nå ville jeg gå glipp av siste bussen til dit jeg bodde og risikerte å måtte gå veldig langt hjem på kvelden.
Jeg visste også at av de hestene som startet i dag var det ingen som skulle dit jeg bodde (jeg hadde lest programmet og kjente til en del navn).
Jeg hadde ikke lappen.
Jeg kunne ikke ringe familie eller venner for å få de til å hente meg.
Men jeg hadde jo SÅ lyst å være på travbanen!
Så jeg tenkte, okei. Jeg blir værende, og så får jeg bare i værste fall GÅ hjem. Jeg valgte å stole på at energien ville ordne for meg at jeg kom meg trygt hjem, og med den tryggheten i hjertet vinket jeg til de andre i klassen og gikk avgårde for å se på travløpene fra den GØYE siden, nemlig stallsiden.
Og det er jo her de fleste rygger baklengs ut av avgjørelsen jeg tok. TURTE jeg det?
Nei, men jeg stolte på at energien hjalp meg å komme meg hjem. For jeg gikk jo egentlig over på andre siden av travbanen for å finne noen jeg kunne sitte på med HELT hjem, ikke bare nesten hjem slik bussen ville gjort.
Jeg kastet terning med universet.
Jeg satset en trygg formening om å komme nesten helt hjem, og håpte på full pott i retur på å komme meg HELT hjem.
Jeg satset alt jeg hadde. Kastet terningen så høyt opp i luften som jeg kunne, og satset på at "de" der oppe ville fange den og legge den akkurat der jeg ville den skulle lande.
Så hva skjedde?
Jo nå skal du lese videre....
Jeg kjente jo stikket fra angsten om å ikke komme hjem når den lille skolebussen kjørte uten at jeg var med. Og mens jeg trippet meg over på stallsiden kjente jeg jo litt ekstra på følelsen av å være fast helt over på den feile siden av Bergen for dit jeg bodde.
Jeg travet lett avgårde for å kjøpe det jeg skulle kjøpe i utstyrsbutikken (man har jo alltid en grunn til å gjøre det man gjør, har man ikke?) og så spratt jeg lett bort til tribuneplassen foran kafèen der man pleier å stå og heie.
Løpet startet og folk kom til for å heie og rope på "sin" hest.
Og det var da jeg hørte en stemme jeg kjente.
Kunne det være...?
Joda, der rett på siden av meg befant det seg to ivrige damer som hadde hest på stallen rett ved der jeg bodde. De drev med ridehester, og hadde sådan ingen traver å heie på og hadde derfor heller ingen egentlig grunn til å oppholde seg der. Men de "hadde hatt så lyst å dra og spise middag på travbanen den dagen".
Jeg spurte selvfølgelig om de hadde plass hjem, og gjett hva...... Jeg kom meg helt hjem den dagen.
Dette har siden stått for meg som et godt eksempel på hva energien kan gjøre når man stoler på den.
Man lukker øynene, spør om det man trenger, og tillater universet å servere det som dukker opp.
Man kan brenne seg. Man kan risiere å ikke bli hørt. Man kan risikere ganske mye men akkurat da, akkurat der og akkurat i det øyeblikket hadde jeg ingenting å tape.
Man kan ikke miste, når man ikke har noe å tape, kan man vel?
Det er det jeg mener når jeg snakker om å "følge energien".
Det trenger ikke alltid å være så avansert. Eller med så stor innsats.
Man kan for eksempel ikke finne veien. Og så stopper man opp og sier inni seg; "Hjelp meg å finne veien til dit jeg skal". Og så må man følge med, et blink i en retning, et smil fra en fremmed, en due som flakser helt plutselig.
Man ser etter noe som tilfeldig fanger oppmerksomheten din.
Det er derfor jeg alltid har fnyst av tilfeldigheter. Jeg kaller dem "tilfeldigheter".
Helst kaller jeg det "energien".
Det var det jeg gjorde da jeg var liten. Jeg stolte på "de".
"De" lærte å stole på meg.
Hvem "de" er aner jeg ikke. Kanskje det ikke er noe. Men det "ingenting'et" har jammen meg bydd meg opp på mange eventyr gjennom årene.
Har du opplevd å "følge energien" noen gang, og funnet deg selv midt i det du drømte om eller ønsket deg?
Kommentarer
Legg inn en kommentar