miovind - Michelle Orningård

Hvert år tenker vi det samme. "I ÅR skal jeg rydde opp i hver krok i livet mitt og gjøre alt jeg aldri har klart å gjøre tidligere!" Og så kommer vi til første nyttårsdag og alt er glemt. "Det var en sjokolade i skapet som måtte fordøyes først". Eller "Jeg glemte hva jeg hadde som forsett". Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i dette. Vi håper, vi ønsker og vi forlanger av oss selv en handling som vi vet innerst inne ikke kommer til å skje. Er det ikke bedre å ønske seg noe som vi, innerst inne, VET kommer til å skje? Selv har jeg kun "Jeg skal gjøre mitt beste i det kommende året" som fast nyttårsforsett. Jeg liker følelsen av et nytt kommende år, jeg liker konseptet nyttår, med glitter, og farger og champis drukket i hverdagsglass. Fordi for meg, et gjennomsnittlig kjedelig menneske, tilbringer helst nyttår på sofaen sammen med familien. Det finnes knapt raketter her vi bor og det er jeg glad for, jeg mener og har ment i mange år at rak

Jeg sniglet meg avgårde på den speilblanke veien. Skogen speilet seg i veibanen, ikke et sandkorn var å se. Bare lange baner med glanset skog, skogen som forsiktig lente seg inn mot veien for å kikke ned på seg selv. Slike dager er en katastrofe for det fortgående samfunnet vårt. Jeg vet sånn omtrent hvor jeg møter naboen, litt forsinket i dag begge to, da er vi i rute alle sammen. Hverdagens rytme har en beroligende effekt. Akkurat som bilen min. Ute på hovedveien er det en annen historie, tempoet øker og det forventes større effektivitet. Ikke før jeg var tilbake på den glatte veien slo det meg. Noe inni meg var endret. Jeg så ikke lenger veien, og den blankpolerte isen oppå den Glatta skremte meg ikke. Og da forstod jeg det. Glatta er livet mitt.  Hele livet har jeg stavret meg rundt uten fotfeste. Jeg har lært at man ikke skal satse uten å se en livbøye noe sted En slitsom lærdom. Men fullt brukbart på en dag som dette, når brøytebiler velter, lårhalser brekker og gam

Dunk sier det i gulvet i andre etasje. Lille tante Biff har gått av vakt og løper nå på små, raske hundepoter. Målrettet tripper hun ned trappen og seiler deretter lett opp i sofaen til meg. Der svinger hun seg på plass i gropen sin i armhulen min, sukker og ser på meg med trøtte øyne. Ørene hennes, som er omringet av en krans med florlett nesten lysende pels, forteller meg at hun har brukt lang tid denne kvelden. Hun måtte være med gutten langt inn i drømmeland før hun hørte at han begynte å puste slik han puster når han sover. Først da turte hun å tre av, og bevege seg bort fra plassen sin på puten. Tett inntil håret hans, med den hårete halen krøllet over pannen som en liten, trøstende hundehånd. Den som dasker ham lett i fjeset om jeg kommer for å sjekke at alt står bra til. Hun liker oppgaven sin. Den hun har tilegnet seg selv. Den bittelille hunden har den aller største plassen. Ikke bare på puten. To barn har en hundeformet grop i hjertet, fylt av ly

Jeg våknet til et hus som hadde stått opp uten meg. Ungene var påkledd og fylt opp med mat, og så fornøyd på tv da jeg kom ned. Det føltes uvant å ikke lede an oppstandelsen, og kroppen min hadde sovet ekstra godt den lille halvtimen jeg fikk helt i fred. Jeg måtte blunke en million ganger for å klare å våkne skikkelig, det føltes vanskelig og tungt selv om alt var så idyllisk denne morgenen. Da jeg gikk på badet for å gni ut den siste søvnen, kikket jeg ut av vinduet. Det møtte meg et hvitt land der ute. Med tusen millioner biter av glitter som ventet på at solen skulle skinne på dem. Jeg elsker når frossen damp blir fanget i solen. Det er akkurat som om verden hvisker og kiler meg i nakken med ordene. Ordene mine sitter langt inne for tiden. Det har vært mye på kort tid. Mye med samme tema. Mistet. Det ligger mye stillhet i det å miste. Man må rekalkulere. Man kan ikke rekalkulere i støy. Vanligvis må jeg løpe til pc'n når jeg får Inspirasjonen. Det føles som at

Det var frost i natt. I den brøkdelen av et sekund mellom jeg konstanterte det og til jeg kom på at Timmy ikke lenger er med oss, så fikk jeg dårlig samvittighet fordi han fremdeles var der ute et sted. Da det brøkdels sekundet var gått, ble jeg glad. Ikke fordi jeg husket at Timmy er borte, men fordi jeg kom på at jeg slapp å bekymre meg. Og så begynte jeg å tenke, hvorfor opplever jeg dette på nytt og på nytt, som en slags NY oppdagelse av at han ikke er her lenger hver gang? Hva om universet har flere "lag"? Hva om, Timmy er der i morgen og at han gikk bort om akkurat en time? Hvis "tid" som du og jeg kjenner det, som en lineær greie. Ikke finnes. At "tid" kun er akkurat nå, og akkurat nå er en rekke avgjørelser, hendelser og bilder i livet. Litt som bilderemsen man fikk før i tiden når man fremkalte bilder hos fotografen. Hva om "tid" egentlig er alle de refleksjonene du ser når du ser inn i to speil vendt mot hverandre. Prøv

Det er 14 år siden jeg ble kattemamma. Jeg ble det først. Til to hjelpeløse kattunger som var forlatt av sin biologiske mamma. De fikk navnene Pote og Timmy. Jeg kunne ikke la være å ta dem til meg. De hadde knapt åpnet øynene. Det ble et kræsjkurs i babytid. Vask, stell, mat og soving. Dagene og nettene gikk med til kun kattepuser. Jeg har en tendens til å ta på meg alt og totalt ansvar, mens ansvaret sakte sluker og kveler meg. Dette var intet annerledes. Jeg var helt utmattet, heldigvis blir katter fort store. Det ble jo som babytid ofte kan bli. Overveldende. Når man tar til seg dyr, så vet man jo at tiden man får tildelt er kort. Det betyr ofte at tiden kan være mer intens. Den gangen visste jeg ikke at jeg skulle ha disse to brødrene 14 år senere. Litt tjukkere, litt dvaskere og litt latere enn de begynte som. Ankomsten deres markerte også min start på sørlandet. Jeg flyttet hit, og en kort stund senere var jeg kattemamma. Født av villkatter og fostre

Tankene har kvernet. Jeg har blitt dårligere, sakte og litt umerkelig. Hvorfor? Jeg var jo på vei opp igjen etter en lang og tøff sommer. Hvorfor er det sånn at jeg er knall propell i noen uker, og så KNIPS, der blir jeg nesten sengeliggende. Over natta. Bare helt sånnderplutselig. Det har vært sånn så langt tilbake som jeg kan koble det. Først gira. Så pudding. Litt som en manisk depressiv. Ja, jeg skjems ikke for å si det høyt, selv om jeg ikke har noen diagnose. Jeg har perioder hvor jeg ER manisk. Og jeg har perioder hvor jeg er dypt depressiv. Da blir jeg som skyggene. Jeg smetter rundt. Der. Og så ikke der. Unngår alt. Unngår alle. Er ikke ute mer enn jeg må, ligger bare i gropen min og gjemmer meg bak hunden. Hunden stakkar, et sted mellom 2 og 3 kg. Jeg føler meg liten, veldig liten når jeg kan gjemme meg bak henne. Det er dritt å skulle identifisere seg med hun som ligger hjemme på sofaen og spiser en bolle på en tirsdag, fordi det er for tungt å stå og l

Jeg elsker høsten. Det er som om årstiden gir åpning for at det er lov å ikke være lykkelig hele forbaska tiden. Jeg hører at folk sier at "Høsten er så trist" og "jeg liker ikke mørket, og tåken, og kulden". Jeg liker ikke kulde jeg heller, men jeg liker mørket. Jeg føler meg fanget, innelåst og immobil, i sterkt sollys. Jeg føler meg fri, ubegrenset og levende når det blir mørkere. Det er når skyggene blir lange og den tynne luen og høy hals kommer frem, at jeg blomstrer. Hadde jeg vært en plante, så hadde jeg blomstret på høsten. Endelig min tid til å skinne! Det er når den skarpe, litt gnistrende, luften kommer at jeg våkner til live. Når man kan slutte å myse mot alt som skinner, når man kan gå tur og det knitrer under bena. Før man slipper å ta på seg fem lag med klær for å nå ut til bilen. Ingen forventer at alle er lykkelige når man går rundt og fryser. Forventningene er borte, det er helt ok å gjemme seg under luen, og unnskyldningen "Nei,

Jeg tenkte bare å nevne at det virker kanskje som at jeg bare svever rundt i skogen og har store åndelige tanker om det meste. Men det er dog bare unntaket, mest er jeg en skikkelig klumsete elefant i skogen og nå skal du få lese hvordan det kan se ut. (Klumsete er jeg hvor som helst forsåvidt). Å gå i skogen er veldig fint, for er det èn ting skogen er god på så er det å jorde deg. Og vil du ikke, så skal du!  Jeg gikk og dinglet i skogen (ok, jeg var på utkikk etter sopp og da ser jeg bare etter sopp og ikke hvor jeg går), og plutselig var jeg "fanget" mellom to utspring av en bekk. Så jeg forsøkte å ta meg en enkel løsning, og prøvde å oppføre meg som en lettfotet bambi, uten helt å være det. Så jeg gjør det jeg på forhånd trodde kom til å skje (man tar alltid en kjapp sannsynlighetsvurdering, gjør man ikke?). Jeg snubler og faller bakover. Med føttene låst foran og i høyde over meg, redder jeg kurven med èn hånd og den andre klarer på en eller annen rar måte å

Det var tanken første gang jeg leste igjennom manuset mitt. Jeg var så skuffet at det tok all energi ut av prosjektet i ett eneste dragsug. Og så tok det to år før jeg turte å sette i gang med det igjen. Jeg knakk alt jeg hadde av selvtillit på å lese manuset mitt. Det jeg hadde skrevet og det jeg trodde jeg hadde skrevet var så absurd langt i fra hverandre at det ødela absolutt alt... Da jeg startet på ny to år etter, så var det akkurat det jeg gjorde. Jeg startet helt på ny. Jeg hadde glemt hva jeg trodde jeg skrev, og jeg klarte nå å lese bare det som stod. Og så innså jeg hva som var problemet. Fordi, jeg er en personlighetstype som er litt som en pose med blandet godteri, du vet aldri hva du får akkurat den dagen. Gjennom livet har jeg nok fått litt for mye kritikk rettet mot den egenskapen, og i strevet etter å bli forutsigbar og kanskje mer stabil akkurat som alle andre, så har jeg jaget etter å gi fra meg akkurat samme biten hver eneste gang. Og når jeg så skulle skr

Jeg tok med meg den lille hunden min, soppkurven og støvlene og la ut på tur i skogen. Målet var å plukke sopp. Men oppgaven var å åpne en dør. En av mange dører, som gjennom årene har blitt lukket. Hva skjedde med livet? Det var ikke et spørsmål jeg stilte meg selv den gangen jeg pakket sammen pakkenellikene mine og flyttet på hybel som fjortenåring. Jeg var ivrig, målrettet og så meg ikke tilbake den gangen. Men hva skjedde egenlig? Med hun der målrettede jenta som padlet rett frem i livet. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg holdt oppe farten fordi jeg visste innerst inne det at, hvis jeg senker farten så stopper jeg helt opp. Fordi det var nemlig akkurat det som skjedde. Jeg sakket farten, og så stoppet jeg helt opp. For sånne som meg, med bokstaver inni navnet. ADHD. Så handler livet om å aldri stoppe. Du senker farten knapt for å hvile, og hvile er noe du gjør bare fordi du ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg har aldri, frivillig, lagt meg før kl 00.  Det fin

"Det er liksom derfor livet mitt er så til de grader istykkerkokt", tenkte jeg, med hodet over en dampende gryte med lapskaus. Potetbitene hadde kokt så lenge at de var borte. De var blitt til en del av alt det andre. De var på en måte visket ut. Hvisket(...) utover det andre. "Det er sånn jeg gjør det... Lar det koke så lenge at det blander seg inn i noe annet og blir borte. Snedig. Og utspekulert, gjort, Michelle". Du har sikkert opplevd akkurat det samme. Alle "greiene" i livet ditt blir borte i resten av greiene. Alt rører seg sammen, og kanskje det til og med har slukt deg hel. Eller du har ventet så lenge på å ta handling at når du kommer til handlingen så er det ingenting igjen der å gjøre noe med. Det har rent bort i det andre, infiltrert seg med resten. Det samler seg opp i en ball. Et garnnøste av floker og klumper. Det koster mye krefter å rydde opp i det, enklere å bare la det ligge i kurven. Innta en flokkmentalitet som "en av fle

Jeg har gått rundt med en dårlig følelse i magen i hele dag. Jeg har ikke helt klart å sette fingen på det, var det maten? Var det mangelen på søvn? Var det noe annet..? Jeg trodde jeg hadde undertrykket deg, gamle dustevenn. Jeg trodde jeg hadde gjemt deg så godt at du aldri ville få se dagens lys igjen. Jeg gjorde mitt beste for å gjemme deg der ingen noen gang ville finne deg, selv ikke artsfrender med samme konsistens som deg selv ville få tilgang. Aldri. Etter sist gang skremte du meg sånn at jeg følte jeg måtte velge mellom å leve eller å gi meg hen til galskapen. Følelsen av å bli puttet ned i en bøtte med isvann, bakbundet og uten sjanse til å trekke pusten, kan skremme selv den tøffeste der ute. Det er jeg nemlig helt sikker på. For selv om jeg har nerver av papir på noen ting, er jeg knallhard på andre ting. Så jeg vet da litt om å være fryktløs. Forrige gang skremte du livet av meg på en butikk, en stakkars handlevogn full i varer ble med ett et fjell å bestige

I natt drømte jeg. I hånden min satt en liten gul fugl. Med fjærne så nært huden min at jeg kunne kjenne varmen fra den lille kroppen. I hånden min satt en liten gul fugl med en kjærlighet så stor at jeg fremdeles kjenner den stryke seg mot kinnet mitt. Den fløt fra hånden og over i hjertet. Der fylte den opp hver krik og krok med myke, varme fjær. Det er så lenge siden jeg har drømt noe jeg husker når jeg våkner. Drømmen var en slik som du våkner fra og ser deg rundt, etter dem du drømte om. Det var så nydelig å drømme. Men det er så bunnløst vondt å ikke finne dem der. Den lille fuglen var noen jeg kjente godt. En gang i tiden var hun det kjæreste jeg hadde. En terrorist på vinger. Et orakel med nebb. Lys på jorden. Fremdeles et lys, med et budskap om kjærlighet og tilhørighet, nærhet og omtanke. Noen ganger kunne jeg tenke meg å sove bare litt til. Bare ett minutt til i den intense oppmerksomheten til en bitteliten gul undulat. Håper lyset nådde deg også i da

Jeg er en drømmer. Noen av de største tingene i livet mitt har jeg drømt. Jeg vet ikke om jeg drømmer det og så blir det manifestert i virkeligheten fordi jeg har fantasert det frem, eller om jeg drømmer om det fordi det skal skje. Men uansett er det fint, synes jeg. Jeg har drømt om ankomsten av hver eneste hund vi har hatt. Jeg drømte at min første kaldblodshest kom til meg. Jeg har drømt om ferieturer, nye venner og til og med plagg jeg skulle sy. Begge mine banditt-unger har jeg drømt om før de dukket opp. Alt viktig, og også uviktig, har jeg drømt om. Og så har det skjedd. Da jeg bestemte meg for å skrive bok, hadde jeg visst lenge hva jeg skulle skrive om. I lang tid hadde jeg våknet av drømmer så virkelige at de føltes som en hendelse jeg hadde kommet rett ut av. Sengen min kunne vært en portal, så tett føltes det. Jeg følte rester av barnåler i håret og mose under føttene, en distinkt duft av skog omkranset meg. Det hadde vært der. Nå var det ikke der. Jeg tror du

Jeg skulle meske meg med en iskrem, helt i hemmelighet for de to nysgjerrige storspisende iskremglupske ungene. Jeg sniker meg ut på kjøkkenet, åpner forsiktig den knirkende fryserdøren og klarer merkelig nok å liste en fet liten iskrem ut av skuffen uten en eneste lyd. Jeg lister meg tilbake til sofaen med grop i, godsofaen min. Jeg var helt utslitt, og velig klar for et øyeblikk alene sammen med iskremen. Idet jeg river forsiktig i papiret som omringer iskremen, blir stillheten utenfor til å ta og føle på. Om noen med barn vet hva jeg snakker om, så skjønner dere hvilken følelse som krøp sakte nedover ryggraden min. Om noen uten barn vil forstå; Du drømmer en drøm om at du sniker deg rundt i et hus som ikke er ditt, og du vet at en morder er etter deg. Og så snubler du i noe, og akkurat da ser du morderen stå med ryggen mot deg og har sett på deg gjennom et speil hele tiden... Håpet du hadde er borte for alltid og nå står det mellom kondis og evnen til å løpe fort

Vet du hva dine kjernebehov er? Nå tenker jeg ikke på søvn, mat og drikke. Men dine indre følelsesmessige behov. De som driver deg inn i forhold, ut av dem, de som teller antall barn du vil ha/ikke ha, de behovene som dikterer hva du ønsker å bli når du blir voksen. Dette er noe jeg har tenkt på i det siste. Jeg har tenkt på det, MYE. Da jeg var yngre var det lett å forholde seg til disse behovene. Michelle 8 år: Jeg elsker hester. Jeg elsker å tegne og male. Jeg hater pytt i panne. Dette var ting som var helt ubestridelige, det fantes ingen kraft i verden som kunne snu disse ønskene. En frarøvelse av dette ville ødelagt alt. En sikker knusning av ens indre person. Det har heller ikke endret seg. Michelle 30 pluss: Jeg elsker hester. Jeg elsker å tegne og male. Jeg hater fremdeles den grusomme greia kalt "matrett", pytt i panne, som jeg velger å kalle fytt i faen (ja jeg sa det.) Nå sa jeg i begynnelsen at dette ikke handlet om mat, og så nevner jeg mat. Me

Men det gjør ingenting! Noen ganger er en vegg noe nyttig. Ofte kan den veggen være, akkurat det den er, en vegg. Men i dette tilfellet ble den en smekk i nakken og et lite spark i ræva til meg selv. "Kom deg ut av hullet, Orningård, skjeeeerpings!" Det var akkurat det jeg trengte, faktisk... Nå var det ikke sånn at jeg TRODDE jeg kom til å bli antatt, jeg håpte jo selvfølgelig (ellers hadde jeg aldri sendt inn). Men, at jeg sendte inn manus var et lite rop om hjelp. Og å bli avvist, gjorde akkurat det jeg håpte på; Jeg møtte veggen, og med all det samlede moment som plutselig ikke fikk noe sted å gå, så sprengte det veggen og førte til at jeg endelig så en vei videre. Jeg kan være en liten luring av og til, jeg vet hvordan jeg skal provosere. Enkelte er helt sikkert enige i dèt, men jeg mener at jeg vet hvordan jeg skal provosere meg selv til å ta de endringene jeg trenger å ta. Hvorfor måtte jeg gå helt til forlag og bli refusert? Fordi noen ganger sklir jeg he

Jeg prøver bevisst å jobbe med å skrive, selv om jeg ikke skriver i bok. Men alle kan jo se at det har blitt lite av det på bloggen i det siste. Flere ganger har jeg gått rundt meg selv og redigert, sensurert og vurdert det jeg taster ned. For jeg skriver. Men så sletter jeg det igjen...  Den daglige kritikken har tatt spissen av meg, kanskje ikke rart, da det er den som i utgangspunktet har tatt brodden av meg gjennom hele livet. Jeg er en person som forteller fra ytterkantene, jeg elsker å overdrive litt, legge på litt, og fremvise ting som litt værre enn det de er, litt mer drømmende enn det egentlig er, litt bedre eller litt værre enn virkeligheten. En god historie blir alltid fortalt, av en bergenser, med litt overdrivelser og masse skarre-rr'er. Det er kritikken som suser og går på innsiden som er den farlige, den som knekker, ødelegger, destruerer. Det sitter en stemme på innsiden av meg som hele tiden hvisker, ord som at det ikke er godt nok, jeg burde ikke, det må

Ungene mine er to fine unger. Ville aldri hatt noen andre, om jeg måtte velge meg noen unger på nytt. De er høflige og blide, og stort sett alltid snille. Men så har vi de dagene jeg lurer på hva det var jeg tenkte på da jeg fant ut at å få barn måtte være morsomt. De som har det morsomst her, det er sannsynligvis ungene mine. De bandittene. Jeg og mannen tropper opp på butikken, klar for å lørdagshandle. Stilk 1 springer først inn i butikken, og blendet av taklysende og mangelfull blunking, så blir han forbiløpt av Stilk 2 som beiner rett mot den ENESTE bilhandlevognen som finnes i akkurat denne butikken. Krangelen opphører idet stilk nummer 2 har landet trygt inni huset med hendene på rattet, og stilk nr 1 påtar seg det viktige oppdraget; nemlig å styre kjerra. Optimistiske begynner vi reisen gjennom butikkens jungel. Hvor poser med chips, kartonger med juice og meter på meter med klirrende glassflasker kan fortylle og friste selv den mest stjålne av kråker. Ingen sammenli

Hva er din favoritt greie med sommeren? Min er følelsen av å gå gjennom fuktig kveldsgress. Akkurat når varmen har sluppet taket i dagen og gitt seg over til den fuktige kveldståken som skapes når varmt gress møter kald skogsgufs idet solen er borte. Jeg kan gå ut og slippe å myse, jeg kan gå en tur uten å pese tungt som en forkjølet flodhest, og jeg slipper å svette som en ost i varmen. Jeg elsker å gå eller løpe gjennom høyt gress, over gammel velkjent sti. Følelsen av å være innpakket i alt levende. Den myke strykingen fra plantene som suser forbi bena mine, følelsen av å være mindre enn vanlig, det er nesten som om jeg løper meg mindre og mindre i gresset og tilslutt blir til Tommeliten. Det er noe utrolig trygt ved det å gå gjennom gresset som ikke er tråkket ned av andre før meg. Det finnes mye skummelt nedi gresset som kan skremme meg, flått for eksempel er jo værre enn en øksemorder. Men om jeg klarer å slutte å tenke på den flåtten med den øksen, så føles det helt fanta

Jeg har skrevet helt siden jeg var liten, jeg husker jeg tusjet på yndlingstreet mitt, med en gul og en rosa tusj. Der skrev jeg ting jeg ikke visste hva var. Men jeg tusjet noe. Så da skrev jeg. Med årene har det blitt mer organisert enn å tusje på et tre, det er som om treet fikk meg til å fortsette å skrive. Minnet om treet står like klart i dag. Jeg lurer på hva jeg skrev på treet? I dag er det treet borte, erstattet av andre avleggere fra dets egne nøtter. Eikenøtter. Det er noe med eiketrærne. Det er som om det er mine trær, jeg føler at jeg kan høre dem når jeg går under dem. Jeg innbiller meg at jeg kan føle dem når jeg tar på bladene. Jeg vet at jeg er en del av dem når bladene faller snurrende ned mot bakken på høsten. Trær har alltid fulgt meg. Akkurat som sola, vinden og skyene, så har trær, og spesielt eik, alltid vært i bakgrunnen av livet mitt. Stille. Solide. Trær er noe av det fineste jeg kan tegne, det gir meg en ro som ingenting annet kan. En hest har så ma

"Mamma, hvorfor har du vondt i magen?" "Mamma, hvorfor har du sånne rare små bleier?" "Mamma, hvorfor jokker hunden på den bamsen?" Hvis du har barn eller omgås barn ofte, så har du sikkert hørt dem før. Spørsmålene. De spørsmålene du helst ikke vil svare på, gjerne ikke vet hva du skal svare på dem, eller aller helst ikke vil svare når andre hører på. Guttungen på 6 fant en dag en pakke med bitte små truseinnlegg i vesken min. Han dro den opp med enorm entusiasme, du kunne se, nei, høre hva slags skatt dette måtte være. Han holdt den lille, godt gjenkjennelige pakken, opp foran seg, snudde seg sidelengs slik at alle som ville kunne se; Og så gjorde han slik alle engasjerte barn gjør; ROPER. "MAMMA, HVORFOR HAR DU DETTE I VESKEN DIN?" Det er jo her de som kjenner til livet med barn vet at det jeg skal fortelle enten er vondt eller genialt. De som hørte dette denne dagen tenkte nok det samme, jeg har sjelden fått oppmerksomhet som når

Jeg har alltid trodd på at det finnes noe utenfor meg selv, som styrer eller hvertfall påvirker livet mitt slik at det blir på best mulig måte. Men flere ganger gjennom mitt voksne liv har jeg også opplevd å miste troen. Det jeg har trodd at var en slags tro på "Gud", forsvant. Og ble erstattet med et klarsyn, som jeg faktisk ikke hadde vurdert å vurdere engang. Flere ganger har jeg opplevd ting som kun jeg selv, har klart å bære meg gjennom. En fødsel er en slik ting, eller et bilkræsj, eller en eksamen, eller et brudd med en kjær person. Hvor det ikke nytter, eller ikke er tid, for andre å komme inn og redde deg bort fra det. Troen på min "Gud" har blitt utfordret mange nok ganger til å tvinge meg til å se på det på en annen måte. Hvorfor blir tro utfordret, internt i deg selv? Fordi man innerst inne vet at troen har en annen virkelighet. Denne "utfordringen" hadde et mål, og det var i seg selv en tillitserklæring. Jeg tvilte på den "gude